I nummeret av Vinduet som ble utgitt like før nyttår er det på trykk en størretemadel om den litterære kanon, med bidrag fra Mazdak Shafieian, Gisle Selnes, Annelie Axén,Simen Hagerup, Leif Høghaug, Jørn Sværen, Erling Aadland, Cathrine Strøm, AneNydal, Gabriel Moro og Bernhard Ellefsen.

Somen smakebit fra nummeret publiserer vi her Arild Linnebergs tekst, ibrevs form, om utgivelsen Norsk litterær kanon, redigert av StigSæterbakken og Janike Kampevold Larsen, og utgitt i 2008.

***

 

Motto:
”En kanonisk liste over diktverk og kunstverk
bør holdes privat som bord og seng”
(Georg Johannesen, Nytt om Ibsen, 2003)

Jeg er blitt bedt om å bedømme Norsk litterær kanon, redigert av Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen, (Cappelen Damm 2008, 384 sider). Det er ikke vanskelig å felle dommen. Norsk litterær kanon (NLK) er veldig interessant. Fordi det ikke er godt nok. Sånn begynte jeg. Men så kom jeg på at jeg, med få unntak, mer eller mindre personlig kjenner alle dem som, med få unntak, mer eller mindre personlig, har bidratt i boka. Jeg fant det derfor naturlig å skrive i ei form som er like naturlig for meg som åpenbart unaturlig for dem som har valgt ut verkene til den norske kanon. Brev, epistler og essays er ikke med blant de 25 verkene som her er omtalt av 25 skribenter. Ingen av skribentene skriver heller i lekende former. Skriv et brev, Arild! sa jeg derfor til meg sjøl, og ba professor Linneberg gjøra det:

Bergen, 24. oktober 2011,antedatert

Kjære venner!
Hva i huleste har dere holdt på med? I den tonen? ”I 2006 tok Norsk Litteraturfestival initiativet til å utarbeide den norske litterære kanon, fra norrøn tid til i dag.” (s.7) Så dere veit hvilke verker som er de beste av alle og dere er de rette til å avgjøre det? Sjølbestalta overdommere i den litterære domstolen? Nedlatende nok til å redusere kanon til femogtjue verk? Jeg kan liste opp fem ganger femogtjue gode norske ordkunstverk uten å ta med alle. Mesterverk fins det riktignok få av, kanskje bare fem i verden, mente Gertrude Stein, som plasserte ett av sine egne blant dem.

Nåvel. For å bestemme den norske kanon blei det, tydeligvis høytidelig, ”nedsatt en jury på ti” – med forfattere, litteraturprofessorer og kritikere. En jury er en rettsinstans. De som satte seg til doms var: Inger Bråtveit, Ragnar Hovland, Jan Kjærstad, Liv Bliksrud, Henning Hovlid Wærp, Janike Kampevold Larsen, Ane Farsethås, Marta Nordheim, Eirik Vassenden og Audun Lindholm. Juryen blei instruert, slik det er vanlig i retten, i hva de skulle legge vekt på: ”aktualitet” og ”litterær kvalitet”. Resultatet, altså dommen, på dannet bokmål, var ”den norske litterære kanon, en liste på 25 verker, (ble) presentert under litteraturfestivalen på Lillehammer onsdag 30. mai 2007”.

Meninga med dommen var tydeligvis allmennpreventive hensyn – eller kanskje til skrekk og advarsel: ”En kanon kunne være noe alle litteraturinteresserte kan orientere seg etter og ta stilling til, fra lærere og elever i skolen, til profesjonelle litteraturformidlere og den nysgjerrige leser.”
Skremmende seriøst. Var det ikke no’ morsomt å lage kanon? I den eldste litteraturkritikken vi kjenner, florerte humoren. Aristofanes etablerte parallellen mellom litterære dommer og rettsapparatet i Froskene (525 fvt) – en komedie. Det går dårlig i Athen og Dionysos drar til dødsriket for å hente den beste tragediedikteren opp igjen fra Hades. På veien dit blir han latterliggjort, også av fergeskipperen på vågen over til dødsriket. Flytt den feite ræva di, så båten ikke kantrer! sier fergeskipper Karon. Mens koret av frosker kvekker i vei, kvekk-kvekk-kvekk-kvekk-kvekk. I dødsriket setter Dionysos seg i dommersetet og utspør Euripides og Aiskylos. Hva var ditt beste vers? Ditt beste tema? Viktigste verk? De to dikterne må tale sin sak. Resultatet er seriøst nok, Aiskylos vinner knepent.

Denne komiske – lattervekkende – forma for litterær dømming, finnes også i Norge, fram til 1870. Siden har det blitt alvor, og i alle fall nå, med Norsk litterær kanon. Mindre lattervekkende? Tja. Jeg satte meg til å lese. Jeg leste og bladde og bladde og leste, til øyet blei stort og vått – ettersom jeg har fått problemer med synet. Men ikke så mye med gangsynet, som dere, mine venner, ser ut til å ha hatt. Ingen, altså heller ikke jeg, har vel noe imot Voluspå, Kongesagaene, Nordlands trompet, Erasmus Montanus, Norske Folkeeventyr, Jødinden eller Amtmandens Døttre? Ettersom jeg skreiv om Ibsen og Vinje i Norsk litteraturkritikks historie, bind II: 1848-1870, og om Haugtussa til magistergraden, er jeg vel fornøyd med juryens valg av Ferdaminni fraa sumaren 1860, Peer Gynt og Fred. Hamsun og Obstfelder, sjølsagt; Mysterier og Digte. Også gode nok valg: Kransen, Alberte og Friheten, Menneske og maktene, Fra en annen virkelighet, Hemmelig liv, Fuglane, Dropar i austavind og Mor Godhjertas glade versjon. Ja. For å gjøra det enda enklere for umyndige lesere kunne vi jo slå forfatternavnene sammen, slik Darwin P. Erlandsen engang foreslo i Dusteforbundet i pedagogisk hensikt: Sigrid Sandel, Gunvor Jacobsen og Olav H. Vold? Stedsnavnene Fløgstad, Solstad, Fosse og Rimbereid hører naturlig også med som store skribenter fra mindre norske byer, med Fyr og flamme, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Nokon kjem til å komme, og Solaris korrigert. Sauda, Sandefjord, Strandebarm og Stavanger godt representert. Både sjø og land, arbeid og fritid, fortid og framtid. Misfornøyd? Enogtjue menn, fire kvinner. Sju nynorske, atten på bokmålet. Representativt demokrati? Na, ja. Men ei liste fra de innbilt beste litteraturdommerne om de hos dommerne innbilt beste dikterne som ikke har med Amalie Skram? Ikke Cecilie Løveid? Ikke Torborg Nedreaas? Ikke Anne-Cath Vestly? Hva er litterær kvalitet? Som dere som dommere praler av å kjenne bedre enn andre?! Hvor er Stein Mehren, for satan! Kjell Askildsen, Paal Brekke, Torbjørn Egner, Alf Prøysen, Eldrid Lunden, Zinken Hopp, Bjørg Vik, Triztan Vindtorn og Tor Ulven? Var ikke originalitet et kriterium? Svar: Georg Johannesen er ikke med. Altså verken Ars moriendi eller Om den norske tenkemåten. Essayistikk, epistler og brev, altså ikke, ikke Kinck og Kjær. Men to reiseskildringer, Vinje og Fridtjof Nansen. Hva med Thor Heyerdahl, Helge Ingstad, emigrantlitteraturen? Hva med Rolv Thesens trebinds kunstprosa om Garborgs liv og dikt?

Kunstverk kan ikke sammenlignes i en ”bedre enn-form” skreiv Theodor W. Adorno i Estetisk teori. Å sammenlikne sånn innebærer tåpelige spørsmål, slike dere har stilt, uten å – tørre? – besvare dem direkte. De valgte verka er svaret på spørsmål jeg kan formulere noen av for dere. Innafor et forfatterskap: Hvor mye bedre er Holbergs Erasmus Montanus enn Jeppe paa Bjerget? Jon Fosses skuespill enn Melancholia? Forfatterskap imellom: Hvor mye høyere litterær kvalitet har Jan Erik Volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja enn Paal Brekkes Roerne fra Itaka? Hvor mye lavere rangerer Georg Johannesens Ars moriendi enn Øyvind Rimbereids Solaris korrigert? Muligens var dere, høystærede jury, til stede på kritikerlagets Georg Johannesen-seminar, der følgende spørsmål var tema: ”Hvor god var egentlig Georg Johannesen?” Nils Rune Langeland hadde visst spurt om det i ei bokmelding av Johannesens Nytt om Ibsen ved å skrive: ”Faen! Kvifor kan ikkje denne mannen skrive beint! Han ravar då frå side til side som ein bergensk fullemann.” Norske kritikere hengte seg på. Ofte ligger, som Georg Johannesen sa, svaret i spørsmålet: Hvor god er egentlig Langeland, som skriver slikt?

En får svare som Jaroslav Seifert i Jan Erik Volds ”Koan for en kulturbyråkrat”, et dikt i Elg (1989). Kulturbyråkraten fant det på grunn av sensuren i Tsjekkoslovakia vanskelig å utgi et utvalg av nobelprisvinnerens dikt, og Seifert spør: ”Husker forresten De / hva kulturministeren / under Balzac / hette? Byråkraten // stusser, stanser / og medgir / at det gjør han faktisk ikke. Nei / nettopp, sa Seifert”

Hva og hvem bør huskes? A propos nynorsk-kvoten og kjønnskvoteringa, nei kvaliteten: Var Paal-Helge Haugens Anne (1968) ikke like god som Einar Øklands Romantikk – Folkeminne (1979) og Eldrid Lundens Inneringa (1975) – og Liv Køltzows beste bøker som … nå ja, – juryen syntes sikkert de i likhet med Georg Johannesen var for gode, og de som ikke er med i NLK trenger neppe trøst, men jeg trøster dem med at de ikke har havna i dårlig selskap, men i selskap med mange mer enn gode. Hva er forresten det norske i den norske kanon? En roser seg sjøl i innledninga av å væra opptatt av flerstemthet i språket. Så hvor er Àillohas, Nils-Aslak Valkeapää? Han var god nok til Nordisk Råds litteraturpris; ikke god nok for en norsk kanon. Den består, objektivt sett, for øvrig til enhver tid også av oversatt litteratur. De ”beste” eller ”viktigste” bøkene i Norge, er – i et synkront snitt – aldri bare bøker skrivi på norsk av nordmenn. Litteratur, ikke minst kanon, er alltid usamtidig, for verkene kommer og går, både i tid og rom. Noen, blant de beste, krysser grensene: Hvorfor er Erling Kittelsen god nok til å skrive om Voluspå, men for kanon ikke hans Hun – Dikt over Voluspå (1989), den unike dialogen hans med Voluspå? Hadde Hun vært med hadde en fått i pose og sekk, Voluspå og Hun og Kittelsens kritikk av tradisjonen i både poesi- og prosa-kommentarer. Om juryen har reflektert over normbrytere som Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde (eller en Torgeir Schjerven i en Ole Robert Sunde-parentes), veit ingen; jeg trur at bøker som satte ny standard for den nye norske romanen som En Australiareise (1989) og Naturligvis måtte hun ringe (1992), kommer til å bli stående minst like lenge som annet som står for fall. For nesten all kunst visner, blir arkaisk og stirrer til slutt på oss med et tomt blikk vi ikke kan besvare, skriver Adorno, i Estetisk teori.

Hva er en litterær kanon? Hva er en jury? Når den litterære juryen kalles jury vitner det om litteraturkritikkens affinitet til rettsapparatet. Når en feller dommer, som kritikken gjør, feller en dem ut fra et regelverk, litterære normer med nedfelte verdier for å bedømme slikt; jeg snakker om den litterære institusjonens normative ramme. Noen av de endringene den har gjennomgått, kan en avlese av Norsk litterær kanon: Et nytt normsystem har avløst et annet på 2000-tallet. Sagt på en annen måte, har en visst glemt postmodernismen og det postmoderne spørsmålet: Hva var postmodernismen?
I litteraturvitenskapen var postmodernismen ei problematisering av hva litteraturhistorie er. Alt på 1920-tallet mente de russiske formalistene Jurij Tynjanov og Roman Jakobson at litteraturhistorieskrivinga tok feil av to ting: litteraturen og historia. Lommeruskforskerne, som Georg Johannesen kalte litteraturhistorikerne, skreiv uhistorisk om historia og ulitterært om litteraturen og gjorde kål på begge. I 1982 spurte Paul de Man om det var mulig å skrive ei litteraturhistorie som tok høyde både for det særskilte ved litteraturen og ved historia. Han tvilte på det, slik Theodor W. Adorno tvilte på kunstteorien. I Estetisk teori siterer Adorno Friedrich Schlegel, og det skulle visstnok stått som motto for verket: I kunstfilosofien mangler i regelen ett av to. Kunsten eller filosofien.

Å konstruere en kanon er et litteraturhistorisk anliggende. I så måte mangler NLK mer enn mye. Bygger konstruksjonen av kanon på et misforstått begrep om kvalitet? Den norske kanon er for snever i NLK. Det er lenge sida en sa: Om smag og behag man ikke disputere. Som betydde at smaken ikke var relativ. Det gode sto ikke til diskusjon. Kvalitetsbegrepet blei relativisert lenge før postmodernismen. Men postmodernismen relativiserte det ved å relativisere historieoppfatninga. Med Michel Foucaults Kunnskapens arkeologi (1969) begynte tvilen på de store kategoriene å melde seg – menneske, sannhet, historie var historisk foranderlige, fastlagt i epokalt bestemte begrepssystemer. Jean-Francois Lyotard videreførte dette i ”Den postmoderne situasjon. En rapport om kunnskap” (1979) ved å betvile de store fortellingene. Sjøl begynte Lyotard å studere historia som randsoner, fylt av marginalier.

Innafor litteraturforskinga hadde dette tradisjonsoppgjøret sin viktige parallell alt i 1968. Med ”litteraturhistorie som provokasjon mot litteraturvitenskapen” utvikla Hans Robert Jauss ”resepsjonsestetikken”. Diktinga skulle studeres ut fra den faktiske virkninga verkene hadde i samtida. Jauss underminerte tradisjonens tru på verkets uforanderlige kvalitet og mening. Han støtta seg på tsjekkeren Jan Mukarovsky, som i 1936 påpekte at et verks funksjon, mening og verdi prinsipielt forandrer seg helt når det forflyttes i tid og rom, historisk og sosialt. Derfor, mente Jauss, kunne en ikke lenger skrive historia som universalhistorie, om de store personlighetens bragder. Historia, også litteraturens, måtte omskrives ut fra den ”faktiske” historia, i litteraturen ut fra den betydninga verket hadde hatt for leserne da, ikke nå.

Litteraturteoretisk sett er dette ikke et fullstendig holdbart standpunkt. NLK pretenderer heller ikke å skulle gjelde evig. Men NLK later som om den postmoderne kunnskapsrevolusjonen ikke har finni sted. At de kanonivrige ikke er aleine om det, gjør ikke saken bedre. Humaniora er vel det eneste fagområdet der folk tiltrur seg å kunne sette strek over vitenskapshistorias akkumulerte kunnskap. Pussig nok blir de som setter strek over postmodernismen dermed de mest ”postmoderne” i negativ forstand: anything goes. NLK tillater seg blant annet, mer enn tvilsomt, å ekskludere Bjørnson, Kielland og Lie, Bjørneboe, Mykle, Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen fra kanon sammen med kvinner og menn jeg alt har nevnt. Sammen med så mange andre høyt kvalifiserte: Olaf Bull! Ernst Orvil! Sverre Udnæs! Øystein Lønn! Som om de ikke er leseverdige nok. Død og pine! Alt er ikke tillatt, heller ikke i kanoniseringas verden. NLK er usaklig både om det gamle og det nye.

NLK innsnevrer det kvalitetsbegrepet som postmodernismen utvida. Om de postmoderne, som vi alle er, gikk for langt, vedkommer ikke saken i forhold til NLK: Resepsjonsestetikken førte over i studier av marginale forfatteres og gruppers litteratur og lesing. Et resultat i Norge: Norsk kvinnelitteraturhistorie i tre bind (1988-1990). Andre resultater: oppvurdering av svart amerikansk litteratur, og av populærlitteratur som kriminalromaner, samt av kunstformer som rockepoesi. ”Dannelsen” har mangla forståelse for populærkulturen, har ikke forstått at det er ulike strata også innafor den, at rockepoesi kan ha like subtile koder som såkalt seriøs kunst. At kunstforståelse avhenger av kodebeherskelse – i alle kunstens arter og strata. Det gjør kvalitetsbegrepet vanskeligere, mer usikkert. Og burde gjort kanonbyggerne mer ydmyke.

”Romantikeren” Friedrich Schlegel opererte i kritikkene sine på 1790-tallet med honnørordet ”interessant”. Det interessante behøver ikke å kanoniseres, men hvorfor la kanon fortrenge det? Magdalene Thoresen var den første kvinnelige forfatter i Norge og Norden som, fra 1863, skreiv under fullt navn og ikke under pseudonym. Hu var den første kvinnelige forfatter i Norden som forsøkte å leve av å skrive, og som greide det. Hennes Digte af en Dame fra 1860 blei sidestilt med Amtmandens Døttre, og blir det også av litteraturprofessor Linneberg med doktorgrad på perioden. Hu foregreip Bjørnsons glimrende sanger og dikt. Til dikta hennes, deretter til Bjørnsons, komponerte Rikard Nordraak sine to første opus, som blei utgitt på datidas viktigste europeiske musikkforlag i Leipzig. Det står ikke i litteraturhistoriene. Og hu er ikke med i noen kanon – bortsett fra i kvinnelitteraturhistoria. Den er dermed tett på reell litterær verdi. I likhet med juryen for Gyldendalprisen, tillater jeg meg tilsvarende å tippe at Vigdis Hjorth vil bli stående som en merkverdig forfatter i ordets egentlige mening. Sammen med Gro Dahle.

Dagny Juel skreiv eksperimenterende ekspresjonistisk litteratur i flere sjangrer. Og hva med Ragnhild Jølsens pirrende, tirrende tekster? Inger Elisabeth Hansens? Flere enn jeg synes sikkert mye er mye morsommere = bedre enn Litteraturfestivalens konstruerte kanon. Begrepet både om litteratur og kvalitet er for allment i NLK, for allment på en kjedelig ”dannet” innforstått måte, og derfor også for snevert? Svaret ligger i spørsmålet: Hvor er Jokke, Joachim Nielsen? Ikke aktuell nok, ikke høyverdig nok? Utelatt av samme grunn som Prøysen og Øyvind Berg: Juryen har ikke tatt høyde for skaz’ens kvalitet: den ordkunsten som ligger i stilisert muntlighet, som hos Gogol. Den aktuelle kanon i Norsk litterær kanon er uaktuell. I simulasjonssamfunnet passer den godt.

*
Her skreiv jeg ”hilsen Arild”. Men jeg hadde jo ennå ikke tatt for meg tekstene. Kjære leser, heretter henvender jeg meg bare til deg:

 

Bergen, 24. oktober 2011,
antedatert 2

 

Kjære deg!
Den gjengen som står bak Norsk litterær kanon burde vel få smake sin egen medisin? Skulle jeg væra mer overbærende mot dem enn de er mot norsk dikting? Ut fra prosentregning og mitt eget kvalitetsbegrep, er jeg spandabel nok til å si at to av tekstene i NLK kanskje vil overleve. Det betyr sjølsagt ikke at de andre ikke er gode, om ikke på filosofisk og kunstnerisk nivå med slikt som er utelatt fra NLK. Heller ikke jeg kan jo ta med rubbel og bit, ikke minst tatt i betraktning den plassen Vinduet har stilt til rådighet. Femogtjue tekster om femogtjue diktere og femogtjue verk kan ikke engang en mann som meg overkomme å kommentere på tolv sider eller deromkring. Ei halv side på hver? Uten plass til generelle kommentarer om konstruksjonen av kanon?

Juryen har tydeligvis ikke bare bestemt hvem det skal skrives om, men hvem som skal skrive om hvem. De mener nok også her de har valgt de beste. For bortsett fra Liv Bliksrud, skriver alle i juryen sjøl. Jeg stiller meg imidlertid også her undrende til utvalgskriteriene. Ane Farsethås skriver om Aasmund Olavsson Vinje. Hu er generelt godt kvalifisert, kunne en nedlatende kommentar lyde på linje med juryens behandling av flere. Men Farsethås skriver ut fra at hu bare hadde sine fordommer fra skoleverket om det nynorske og nasjonale da hu skred til verket. Altså ingen litteraturhistorisk kompetanse for å løfte fram den gamle. Det merkes. To merknader: 1) Farsethås oppdager til sin overraskelse at ”den som leter etter uttrykk for nasjonsdyrking vil ikke finne det i Ferdaminne, snarere en solid skepsis til nasjonalromantikkens uttrykk”. Hu kjenner altså ikke nasjonalromantikkens metatekst, som var den litterære latterkulturens underminering av og tvil på sin egen nasjonale romantikk. Dette var parodienes periode, Vinje parodierte også seg sjøl og sitt syn på bonden og det nasjonale. 2) Helt på jordet er følgende: ”Han er det modernes mann, ikke en som lengter tilbake mot en tapt gullalder”. Hu har glemt eller kjenner ikke det som fortsatt var pensum i videregående da jeg gikk på Groruddalen gymnas: ”Attende til Antiken!”. Det var nettopp lengselen til den tapte – altfor idealiserte – antikke gullalderen som kjennetegna det moderne prosjektet som blei etablert med Friedrich Schlegel og co: Det nye, ”moderne” lå i historiseringa av antikken, skriver Peter Szondi i Poetik und Geschichtsphilosophie (posthumt 1974-1975). Farsethås synes det er merkelig når Vinje like naturlig siterer den greske tragediedikteren Euripides når han går inn i ei landsens hytte som når han bruker Lord Byron i møtet med ei seterjente. Men å øse fritt av klassikerne er den moderne essayistens klassisistiske holdning siden Montaigne, som Farsethås trur Vinje ikke har lest.

Da skriver Janike Kampevold Larsen bedre om Fred. Det er sving over feiringa hennes av Garborgs ”ekstatiske språkfeiring”. Men hu veit ikke at Garborg mer enn noe nettopp vektla språkets estetiske funksjon og at dét lå til grunn for den utviklinga av den folkevisebaserte målforma som munna ut i Midlandsnormalen av 1901. Satiren i Fred underdrives for øvrig.
Merkeligere er Henning Hovlid Wærps kanonisering av Mor Godhjertas glade versjon. Ja fra 1968. Ei sympatisk lesing. Men zen-buddhismen er bare nevnt i ei bisetning, mens Vold her legger grunnsteinen for et langvarig zen-buddhistisk filosofisk poesiprosjekt som han først forlater, om ikke helt, etter sirkel.sirkel. boken om prins adrians reise (1979). Kykelipi fra 1969 har Buddha som hovedmotiv og var ellers neppe noen provokasjon, men løsslupne dikt basert på miksturen av zen-buddhistisk humor og Gunnar Ekelöfs Strountes (1955). Det særegne med denne perioden av Volds forfatterskap er den vendinga mot Østen som var ei vending mot vest – den amerikanske avantgarden: Jan Erik Vold følger John Cage som en skygge fram til og med S. Derfra lyder ”ingentings bjeller”. Er Mor Godhjertas glade versjon. Ja forresten høydepunktet i Jan Erik Volds oeuvre? Mest solgte, ja, og folkekjære. Men mange av de seinere er mer komplekse, og poetisk vakre.

Altså spør jeg: Hva er grunnlaget for kanoniseringa? Grunngivinga Farsethås og Hovlid Wærp gir, er uhistoriske på den måten at de gjør Paul de Mans godord til skamme: at all god litteraturfortolkning er god litteraturhistorie. God litteraturhistorie er derimot Eirik Vassendens lesing av Wergelands Jødinden – ei historisk, politisk og litterær kontekstualisering og aktualisering som viser verkets viktighet uten å overdrive betydninga og aktualiteten. Og det er bare dette jeg har imot tekstene til Farsethås og Hovlid Wærp: ”Kanon kan ikke ha en gjenstand som ikke gjennom det at den drøftes samtidig er blitt kanonisert” (Georg Johannesen, Nytt om Ibsen).

Kjære Leser! Folk som er opptatt av å kanonisere andre, stiller seg laglig til for hogg. Riktignok kan en kjenne at maten ikke er god uten sjøl å kunne kunsten å koke, høre at noen spiller falskt uten å ha tatt i et instrument. Men en litterær kanon er kanonisering av skrivende folk gjort av skrivende folk. Da forventer både du og jeg annet enn småpludring (av folk som kan bedre), eller tørr, stilløs akademisk sakprosa (av folk som kanskje ikke kan annet); NLK har eksempler på begge deler, uten at jeg vil fornærme en kjeft. Boka er for uviktig til det, uvenner har jeg nok av, og ettersom ros og ris ifølge Georg Johannesen bare er for umyndige, sier jeg mer enn gjerne at det meste her er godt nok til å stå i ei bok av dette kaliber. Jeg er villig til å innrømme at tekstene av Erling Kittelsen (Voluspå), Atle Næss (Nansen), Øystein Vidnes (om Kransen uten d), Ragnar Hovland (Duun), Lars Ove Seljestad (Fløgstad) og Audun Lindholm (Rimbereid), er tekster jeg kan like. I tillegg til dem jeg har nevnt. Sier du nå at Arild er rausere enn juryen!, svarer jeg takk det var så lite.

Det som hever kvaliteten med NLK er måten boka slår seg på munnen eller mac’en på. Første og siste bidrag er ei problematisering av kanon. Er det ironisk ment, er det ironisk, er det u-ironisk, er det også ironisk. Atle Kittang drøfter problemene med å kanonisere ut fra blant andre Harold Blooms kriterier i The Western Canon (1984). Mens Jan Kjærstad får avslutte NLK med å spenne beina under hele prosjektet, med ”Om Per Gynt og 24 grynt – umuligheten av å bestemme en norsk litterær kanon”. Tallet 24 skal vel indikere at noe mangler, akkurat som en e i Peer Gynt mangler i innholdsfortegnelsen. ”Alle som har gått på skolen, vet at en bok på pensumlisten lett kan bli ødelagt for resten av livet,” skriver Kjærstad. Heller en anti-kanon enn en kanon gitt av formyndere som i NLK, som har en ”elitistisk, akademisk-kritisk slagside”. ”En offisiell kanon kan sammenlignes med turistfeller i en by. Av og til gir det større utbytte å utforske sidegatene på egen hånd.”

Kjærstads tekst kan kanoniseres som teksten om den norske (ikke-)kanon. Jeg kanoniserer et bidrag til. Det utforsker nettopp sidegatene og på egen hånd: Karl Ove Knausgårds tekst om Knut Hamsun. Juryen valgte Mysterier. Men Mysterier er ”en åpenbar nedtur” etter Sult, skriver Knausgård: ”Mysterier er ikke skrivekunst, det er en demonstrasjon av skrivekunst.” Forfatteren gaper ikke bare over for mye, ”selve gapingen (…) trer i forgrunnen”. Det eiendommelige, merkelige, usedvanlige, påfallende og hemmelighetsfulle trer i forgrunnen på en måte som underminerer romanprosjektet ved at det sjøl blir til den humbugen forfatteren kritiserer. Knausgård tar kanskje nettopp derfor romanen og Hamsun på alvor, viser meningsløsheten og døden som Hamsuns problem, hvordan alt faller i grus, at det autentiske ikke finnes, at Hamsun kommer nærmere Ibsen – og det amerikanske! – enn han sjøl ante, at han representerer en annen og ”skitten modernisme” som Celine og Faulkner, ja Chaplin: ”Det som finnes av store ideer, idealer og overbygninger, politiske, åndelige, smuldrer opp i møtet med verden.” Knausgård trekker også en vakker, om enn trist, linje som en bue over Hamsuns forfatterskap fra døden til livet, omvendt proporsjonalt. Det er et alvorlig og vakkert essay, som viser det jeg vil kalle det seriokomiske hos Hamsun; det alvorlig-komiske, tragikomiske, som livet er.

Det er veldig lenge siden jeg har lest noe bedre og mer velskrivi om et diktverk enn dette essayet av Karl Ove Knausgård om Hamsun. Dom i dødsriket: Jeg dømmer Knausgård til å stige evig opp fra skyggenes dal.

Det beste jeg dermed kan si om Norsk litterær kanon er at den dekonstruerer seg sjøl både gjennom de gode og dårlige bidragene i boka. Hvor har konsulenten vært, det vil si juryen? spurte jeg særlig da jeg hadde lest om Olav H. Hauge. Nina Refseths tekst er god nok. Men til slutt står diktet ”Det er den draumen” fra Dropar i austavind:

Det er den draumen me ber på.
At noko vedunderleg skal skje.
At det må skje –
At tidi skal opna seg
At dører skal opna seg
At berget skal opna seg
At kjeldor skal springa –
At draumen skal opna seg.
At me ei morgonstund skal glida inn
På en våg vi ikkje har visst um.

I Norsk litterær kanon har me blitt til vi i siste linje. Blasfemisk. Det vonde øyet mitt begynner å verke, jeg orker ikke spørre mer hvor juryen har vært, tenker på et litteraturkritisk brev i avisa Krydseren i 1858, ”Fra månens mørke bakside”. Der befant litteraturkritikerne seg, sendte stråler fra det fjerne mørke der oppe og ned til allmennheten langt der nede som de så gjerne ville opplyse med litterære dommer ingen siden har hørt om. Sånn er jo også NLK, sier jeg til meg sjøl, og sender dette brevet dit, til månens mørke bakside. De vil nok ta imot Norsk litterær kanon med glede, de som fortsatt befinner seg der.