I tillegg til å gratulere anbefaler Vinduet et festskrift som er produsert i denne anledning, "Til Cecilie", redigert av Steinar Opstad. Les mer om boken her. Helgens jubileum gir oss dessuten en glitrende grunn til å publiserere Cecilie Løveids bidrag til Vinduets temanummer om forlagsredaktøren Sigmund Hoftun (Vinduet 1, 2011):

Sigmunds iboende verdighet

Om et menneske ikke er villig til å risikere sitt liv, hvor er da dets verdighet?

André Malraux: Menneskets verdighet 1933

God Sommer

Cecilie

og takk for SUG

som ikke blir lett

å glemme,

Sigmund, 7/6-79

Han skriver det med blått blekk i Margaret Drabbles Møllestenen, en Lanternebok. Billigbokredaktøren sender sommerlektyre. Jeg sitter sikkert på et vestlandsskjær og har det godt med å åpne den konvolutten. Og møllestenen på Judith Allans omslag balanseres av en vakker baby som kikker ut over morens skulder. Forfatterens skulder? Ikke kom og si at ikke redaktøren forsto forfatteren sin. Sigmund Hoftun ble redaktøren min i Gyldendal da Brikt Jensen startet som hovedkonsulent.

"Lett a glemme?"

Billigbokredaktøren som ville erobre hele forlaget. Den gyldne dal.

Jeg forstår, blant annet fordi jeg akkurat leser Torgny Lindgrens Minnen, at det er stilig å omtale forleggeren og redaktøren sin nonsjalant. Plutselig er det en serie av Lindgren-redaktører, plutselig skifter de kjønn, men de sier og gjør alle det samme, og har ikke noe ansikt. Presser og maser. På "minnen".

Noe skrytete som heier i bakgrunnen som diskret bestiller kanapeer og korrekturer, mens han henger på øret ditt om jeg skriver, om det blir en ny … Senere, når det er kommet en ny og en ny og en ny kan forfatteren invitere redaktøren på et kulinarisk og litterært livsens aftensmåltid og rette opp alt som er gått skeis ved å la forlaget ta seg av minnene og ens ektefelle kan stå ved komfyren og endelig være med i manus, være en del av ens bok for første gang.

"Där finns inga minnen", sier Lindgren till alle forleggerne sine. Det finnes bare aftensmåltider.

Bare at mitt aftensmåltid med Sigmund må utsettes til vi møtes på en ny klode. Han ba meg aldri om erindringer, jeg var en ungjente, han ble en del av mine, og jeg har også lyst til å si at jeg ikke har noen. Sigmund Hoftun var Katten med Støvlene og jeg var Askepott. Liv Arnesen og Bodil Thon tok seg av det egentlige manusarbeidet. Som flittig eventyrfugl og mus med manuspapiljotter i frisyren. Mens Sigmund og jeg var på evig litterært slottsball og klokken aldri ble tolv.

Den ble Aschehougpris og Frankfurt og Hotel Vier Jahreszeiten. Han var så elegant. Slank, nett, litt bukkeaktig, kattefaen, kunne forveksles med en geskjeftig homse i et fransk motehus eller en sprader fra Carnaby Street. Jeg ble helt forbauset da jeg fikk vite at klærne ikke var skreddersydd for lekre Sigmund, men var vintage, ikke noe budsjettyngende. Vintage, så heltmodig. Så avant-garde.

Helt til den ble 12 på slaget.

Og vi skulle ut og lete etter ham. I skogen.

Sigmund Hoftun var min andre redaktør. Han fikk gi ut Sug.

Sigmund var glad. Sigmund var kvikk og velkledd og elegant og doktor. Ikke mange med den bakgrunnen. Bare Brikt. Brikt skarrer som meg. Sigmund skarrer ikke men tar meg med videre. Sigmund tok imot etter at Liv og Bodil hadde gått grundig igjennom manuskriptet. Sigmund så på det oppslåtte tekstmanuset og sa noen lette og rosende ting – innledningsvis. Og Liv og Bodil hadde vært gjennom og det er ikke riktig å gripe inn i en diktertekst, hva? Ikke bra med all den kaffen heller. Hva med en forfriskende øl?

Har de ikke stivet tøyserviettene på Blom for at riddere og væpnere skal nyte tilværelsen under skjoldene? Lutefisk? Ansettelseskriteriet den gangen var jo tross alt å kunne få forfatteren til å tro at boken hans var den viktigste i forlagets historie.

Forfatteren ønsket forskudd. Redaktørens høylydte telefonbønn var å få modnet Løveid – som Herbjørg Wassmo og Bokklubben. Men jeg innfridde ikke. Kan det hende jeg husker feil? Var det ikke dette han mente? Kanskje ble det sagt rammende saker om manuset. Kanskje spurte forfatteren hva hun skulle gjore med slutten. Eller midten. Eller begynnelsen. Kanskje vi arbeidet mere med tekstene enn jeg husker nå.

Dette var helt som det skulle være. Liv og Bodil sov ikke bare med hårruller, de sov med manus som hodepute – det er jeg sikker på. Og så var det moralvokteren, den helt tredje redaktøren som kunne observere distinksjoner mellom "beverpelsen" (kvinnelig kjønnsorgan) og "beverpelsen" (kledebon av beverpels).

Kanskje, men jeg husker det ikke. Jeg husker heller den imaginare brosjyren med planer og prospekter, og alle fordelene og alle de som angivelig støttet våre fremtidige oppfinnelser og hvor lys fremtiden var og hvor mange penger det lå på Majorstuen i et hvitt hus og glitret. Katten med støvlenes maniske mål. Men jeg husker ikke dette.

Skal en forfatter skrive om redaktøren sin? Er det ikke redaktøren som skal få andre til å skrive om oss og ellers veilede og jevne veien for at forfatteren (diktningen) skal frem på stien mot tinden uten for mange skrammer og dask? Men når det verste skjer, går den som går der alene.

Og den som går der alene er Sigmund. Forfatterne vet ikke ennå og det er ikke deres vei. Deres historie. Å jo. Det blir vår historie også. Ikke til å vri seg fra. Min historie. Som ikke kan rakes over og tilintetgjøres.

Redaktøren på Gyldendal gikk og la seg under et grantre, det snedde på ham. Forfatterne gikk manngard. Ingen fant ham. Det er heller ikke noe jeg vil huske. At jeg ikke gikk i den manngarden.

Så hvordan kan jeg ha dette bildet av bronsedøren med eller uten et grantre på? Er der et grantre er der et grantre. Hvis ikke brenner blikket mitt et grantre. Under grantreet går en redaktør til hvile og dette må ingen som er på denne siden av døren få lov til å glemme.