Han vil også halde seg til denne regelen når det gjeld dei kanoniske skriftene at han set dei som alle katolske kyrkjer godkjenner framom dei som nokre ikkje godkjenner. Når det gjeld dei skriftene som ikkje blir godkjende av alle, bør han setje dei som dei fleste og viktigaste kyrkjene godkjenner framom dei som heller få kyrkjer med mindre autoritet held seg til. Men om han skulle finne at dei fleste kyrkjer held seg til nokre skrifter, mens dei som veg tyngst held seg til andre, så meiner eg at sjølv om dette ikkje skulle vere mogleg, bør han i så fall halde dei begge for jamgode med omsyn til autoritet.

Augustin, De doctrina christiana.

«Qaneh»: rør, rettesnor, stav – en bispestav med oppmålte merker: Diskusjonen om kanon er ikke ny i litteraturen. Ordet ble første gang brukt i år 350 av biskop Athanasius fra Alexandria i et referat han skrev fra synoden i Nikea, og igjen i et påskebrev han forfattet til egyptiske menigheter noen år senere, skjønt diskusjonen om utvalget av hellige skrifter hadde begynt allerede fra det første århundret etter Kristus. Det pågikk på den tiden en debatt om å lage et fast pensum for en utdannelsesinstitusjon – undergrunnsestetikken for et kommende imperium: Bibelen.

Redaksjonsarbeidet tok mildt sagt lang tid, og gjennom redigeringsprosessen var redaktørene nådeløse i sin vilje til eksklusjon: Selv om en kommentator som Markion (85-110–160) var medlem av Kirken og bidro med store pengemengder, ble han i 144 etter et møte med lederne av de romerske menighetene ekskludert fra forsamlingen; pengene ble levert tilbake og ideene forkastet. Utover radikalt å skille mellom Det gamle og Det nye testamentets Gud, ville den store – ifølge Kirken – «erkekjetteren» redigere en egen versjon av sistnevnte bok: Lukas’ evangelium samt Paulus’ ti brev unntatt pastoralbrevet til Titus. Han ekskluderte og ble ekskludert: Ideen om å lage kanon har derfor alt fra begynnelsen gått sammen med en form for eksklusjon.

Selv om diskusjonen rundt kanon i Norge var på sitt sterkeste etter utgivelsen av Harold Blooms The Western Canon i 1994, har begrepet de seneste årene hatt nok en renessanse: Siden 2007 har minst tre bøker kommet ut med hver sitt sortiment av forfattere og verker; to av dem redigert av Erik Bjerck Hagen mfl. og den tredje av Janike Kampevold Larsen og Stig Sæterbakken. (i)

Foranledningen til slike kanoniseringer synes blant annet å ha vært angsten for et forsvinningspunkt i vår kollektive hukommelse: kulturen – at de forfatterne, som er valgt ut «ville etterlate de mest markante hull dersom de forsvant fra litteraturhistorien». (ii) Et annet sted i forordet til Den norske litterære kanon 1900–1960, skriver redaktørene også om viktigheten av å «fortelle at kvalitet fortsatt er til stede i norsk litteratur fra første halvdel av det tyvende århundret», heller enn å «forklare nøyaktig hva litterær kvalitet er» . (iii)

Angsten for historiens slukende avløp og insisteringen på å ta vare på tekster av vesentlig karakter, er selvsagt et kjent grep i kanoniseringens historie, alt fra konsilene i de første århundrene etter Kristus til den litterære kanon og den Bloom som i «An Elegy for the Canon» skriver om glemsel som ødeleggende og skadelig i enhver estetisk kontekst, ettersom forskningen rundt litteraturen alltid er forbundet med bøkenes spontane ihukommelse: erindringen – at det er gjennom å gjenkjenne og erfare estetiske verdier at litteraturen kan bevares og formidles videre: Side for side i samtidsromaner og diktbøker – fremtidens avdøde stjerner – blir det estetiske overlevert og bevart idet leseren blir utsatt for en underlig tilstand av nervøs begeistring; en dunkel forekomst av déjà vu, som er tradisjonens déjà vu. Ser man bort fra denne erindringskunsten og i stedet betrakter kanon som en liste over enkeltforfattere og -bøker, nærmer kanonbegrepet seg ordet i religiøs betydning igjen: «The Canon, once we view it as the relation of an individual reader and writer to what has been preserved out of what has been written, and forget the canon as a list of books for required study, will be seen as identical with the literary Art of Memory, not with the religious sense of canon.» (iv)

I samme baner tenkte også Charles Augustin Saint-Beuve, som i essayet «Hva er en klassiker?» til stadighet insisterte på diktningens bankende puls og estetiske gjenklang. Begavelse og originalitet, talent og glød – «briljante isolerte forsøk uten etterfølgere», er ikke tilstrekkelig for å utstyre en nasjon med litterær kapital. Utover å gi avkall på definisjoner som «innskrenket og innstrammet [klassikerideen] på besynderlig vis» – som blant annet Akademi-ordbokens definisjon fra 1835, hvor klassikerne glorifiseres som «forbilder i et hvilket som helst språk», er det videreføring og overlevering av den litterære rikdommen Saint-Beuve understreker og fastslår; det vil si å gripe tak i «en evig lidenskap i dette hjertet hvor alt virket kjent og utforsket». (v)

Det som ligger i Saint-Beuves formuleringer burde ha vært pensum for enhver kritiker i vår tid: Kritikerens oppgave, for å opprettholde litteraturens høyverdige arv, består ikke nødvendigvis i å velge ut forfattere og dermed «kanonisere» dem som sådan, men snarere i å undersøke denne arvens udødelighet i samtidslitteraturen. I motsatt fall er vi nok en gang konfrontert med en ergerlig kanonoppfatning: Å henge ikoner av glorifiserte forfattere på veggen for å kunne lese samtidslitteraturen opp mot dem.

Utfordringen vil dermed være «en aksjonistisk holdning», det vil si å opprettholde «den umulige balansen mellom en respektfull historieløshet og en subjektiv historisitet» (vi) , slik Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs skriver i sitt fabelaktige essay med samme tittel, «Hva er en klassiker?», i et nummer av Vagant fra 1997 – ellers er «passiviserende klassikerdefinisjoner» ingen mangelvare i vår tid: «Tradisjonelt innebærer postulatet om visse forfatteres ’evige’ verdi – om ikke nettopp et mord, så iallfall en balsamering kamuflert som apoteose; forfatteren blir tatt ut av tiden og historien og ender som en gold fiksstjerne som sprer sitt tidløse lys fra en abstrahert himmel.» (vii)

Verken apoteose eller eksklusjon: Her i Vinduet er vi mer interessert i litteraturens stier og hvordan de forgrener seg. Vi tror ikke på Loven – for oss er det umulig å tenke en kanon som lar seg samle mellom to stive bokpermer. Snarere er vi vranglærere som tror på de mange apokryfene og «utenforstående» tekster som stadig blir til i norsk skrivekunst: Odyssevs’ arr som setter oss på sporet av villsvinjakten hos Avtolykos.

Derfor har vi invitert noen sentrale kritikere og tenkere til å reflektere over utfordringene kanonbegrepet byr på: Noen skriver om kanon som idé, mens andre tar for seg disse alt omtalte kanonbøkene som har sett dagens lys i Norge. Litterære antologier kan også tangere – om ikke akkurat kanondannelse – så i det minste ideen om litterært sortiment. Derfor har vi også fått plass til lesninger av nyutkomne antologier som vi vil hevde er av stor betydning. Noe av det mest interessante ved slike utgivelser er tross alt deres evne til å skape debatt og diskusjon rundt litteraturen. Det var også først etter den nytestamentlige kanondannelsen og den fastformulerte trosbekjennelsen at skriftene – både de utvalgte og de avviste – for alvor ble utsatt for kontroversielle lesninger av datidens intellektuelle og kritikere.

Det som gjenstår her er - blant de mange målestokker og bispestaver - en vandringsstav. Dette nummeret av Vinduet er viet til kanon. God lesning.

***

(i) Erik Bjerck Hagen mfl. (red.), Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Aschehoug 2007.
Janike Kampevold Larsen & Stig Sæterbakken (red.), Norsk litterær kanon. Oslo: Cappelen Damm 2008.
Erik Bjerck Hagen mfl. (red.), Den norske litterære kanon 1700–1900. Oslo: Aschehoug 2009.
(ii) Erik Bjerck Hagen mfl. (red.), Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Aschehoug 2007, s. 8.
(iii) Ibid.
(iv) Harold Bloom, The Western Canon. New York: The Berkley Publishing Group 1995, s. 17.
(v) Charles Augustin Saint-Beuve, «Hva er en klassiker?», oversatt av Henning Hagerup. Vagant 3–4/1997, s. 138.
(vi) Bjørn Aagenæs & Henning Hagerup, «Hva er en klassiker?». Vagant 3–4/1997, s. 5.
(vii) Ibid.