September 2011. Det er måneden Norge vender tilbake til hverdagen etter 22/7 og måneden denne artikkelen publiseres. Men det er også tiden da Jo Nesbøs roman av året, Gjenferd, tar til. Scenen er et urmotiv som strømmer gjennom all historiefortelling fra gresk epikk til amerikanske B-filmer.
En mann vender hjem.
Mannen i lindressen gikk av flytoget på Oslo sentralstasjon. Han slo fast at det måtte ha vært en varm, solrik dag i den gamle hjembyen hans, lufta var fremdeles myk og kjærlig. Han bar en nesten komisk liten lerretskoffert og gikk med rask, spenstig gange ut av stasjonen på sørsiden. På utsiden slo Oslos hjerte – som noen hevdet byen ikke hadde – med hvilepuls (…)
Det var ikke fremtidens løfter om en ny bydel han så, men fortiden. For dette hadde vært Oslos shooting gallery, dopernes territorium, hvor de hadde satt sine sprøyter og ridd sin rus bak en lettvegg av en brakkebygning som så vidt skjulte dem, byens tapte barn. En lettvegg mellom dem og deres uvitende, velmenende sosialdemokratiske foreldre. Forskjønnelse, tenkte han. De går til helvete i vakrere omgivelser.
Det var tre år siden sist han hadde stått her. Alt var nytt. Ingenting var forandret.
Men virkelighetens Oslo var motsatt. Ingenting var nytt. Og alt var forandret.
Etter sommeren 2011 var det ikke lenger Bjørvika – med den hvite operaen, med Barcode-rekken og de storslåtte byplanene – som virket nytt i Oslo. Det nye lå usynlig mellom bygningene: Det var luften oslofolk pustet i, det var sorgen og blomsterhavet og rosemarsjer og verdigheten i menneskenes ansikter.
Men det var ikke bare Harry Holes Oslo som hadde forandret seg etter 22/7. Politikken var endret. Kanskje fantes også en norsk litteratur før, og en etter massakren. Forholdet mellom ord og virkelighet var i hvert fall et annet. Dette påvirket naturligvis også kriminallitteraturen. For hadde gjerningsmannens ondskap perverst nok manifestert det krimforfattere alltid har beskrevet og som vi andre hadde ristet på hodet av – den onde og intelligente morder med et dyptliggende pseudo-freudiansk motiv? Eller var ondskapens virkelige karakter av en slik ufattelig art at fiksjonens ekvivalent framstod overflødig?
Monster i egen skrekkfilm
Da jeg første gang møtte Nesbø, i månedsskiftet juli-august, snakket vi mye om disse spørsmålene. Alle nordmenn gjorde det. På hytter og rundt lunsjbord over hele landet gikk praten disse ukene: Om statsministerens håndtering, om de skrekkelige vitnesbyrdene fra Utøya, eller avdelingen for de håpløst etterpåkloke spørsmål – om man skulle svømt eller blitt igjen, hvordan man skulle sneket seg innpå og drept gjerningsmannen på øya.
Selv om det var en nødvendig, kollektiv posttraumatisk debriefing, speilet det også vår morbide fascinasjon for ugjerninger og ondskap. Og det var noe jeg var nysgjerrig på hvordan en krimforfatter ville gripe.
-- Jeg kommer nok til å ta ut den tidsangivelsen i de oversatte utgavene av boka, sa Nesbø da han ble konfrontert med at Gjenferd åpner i september 2011. -- Det virker rart å la det stå som i dag, etter Utøya. Det er ganske sikkert den enkelthendelsen som vil påvirke oss mest. Utfordringen er at vi ikke slutter å skrive om det, mente Nesbø og fortsatte:
-- Jeg tror det var John Erik Riley som en gang sa om American Psycho at det ikke var sadismen som sjokkerte mest, men fraværet av følelser. Vi rystes over folk som plukker bein av insekter med pinsett. Det vil aldri slutte å fascinere oss. Det samme med Utøya. Du drar til et sted folk ikke kan stikke av fra. Det er så kaldt, rasjonelt og nådeløst. De fleste av oss har behov for å se oss selv som en slags protagonist i historien om oss selv, vi rasjonaliserer, rettferdiggjør og omskriver virkeligheten slik at den stemmer med den forestillingen. Men det er jo ikke mulig her; automatvåpen mot ubevæpnede tenåringer fanget på en øy. Og det er det som er så vanskelige å fatte. At du regisserer deg selv som monsteret i din egen skrekkfilm. At du jo må se det selv; at du er han ingen – heller ikke du selv – noensinne har heiet på i en fortelling.
Nesbø snakket om hvordan han som spenningsforfatter levde av å manipulere leserens frykt:
-- Det handler om å gå tilbake til barndommen, til panikkfrykten man til slutt lærer å kontrollere på et eller annet vis. Skogen du skulle gjennom. Du er redd for redselen. Du går, fast bestemt på ikke å underkaste deg frykten, så en liten konsentrasjonssvikt. Jeg gikk meg vill i skogen.
I Snømannen (2007) løper en kvinne gjennom en mørk skog, før hun setter seg fast i en snare:
Hun stivnet til. Var det en kvist hun hadde hørt knekke langt borte et sted? Hun kjente hjertet begynne å banke igjen mens hun stirret inn i den lodne skumringen (…)
Der knakk det en grein igjen. Nærmere denne gang.
Hun satte seg med ryggen mot stammen på motsatt side av der lyden kom fra. Prøvde å fortelle seg selv at hun ikke måtte få panikk, at knuten ville løsne når hun bare hadde dratt i den en stund, at leggbeinet var intakt, at lydene hun hørte komme nærmere var et rådyr. Hun prøvde å få dratt opp en ende på knuten og enset ikke smerten da en negl brakk over på midten. Men det nyttet ikke. Hun bøyde seg ned og det knaste i tennene da hun bet i stålet. Helvete! Hun kunne høre lette, rolige skritt i snøen og holdt pusten. Skrittene stoppet et sted på den andre siden av treet. Det var muligens innbilning, men hun synes hun kunne høre det være, trekke inn lukten. Hun satt helt urørlig. Så begynte det å gå igjen. Lyden ble lavere. Det fjernet seg.
I denne intense passasjen, fra et umiskjennelig skrekkfilmlandskap, kommer flere aspekter av Nesbøs litterære metode til syne. Panikkfrykten og marerittene som manes fram gjennom kvister som knekkes, blandes med svært effektfulle sansninger – av neglen som brekker, tennene mot stålwiren.
Det var slike tekniske aspekter ved kriminalromanen Nesbø likte best å snakke om. Når vi snakket om samfunnsspørsmål og politikk svarte han velartikulert og høflig, men uten virkelig lidenskap. Hans ambisjon hadde aldri vært å redefinere sjangeren.
-- Utgangspunktet er alltid å fortelle en god historie som får deg til å gråte eller le. Ellers blir det maniert.
Kulturelt ikon
Selv om Jo Nesbøs bøker er Norges største litterære eksportvare og Harry Hole for lengst har blitt et kulturelt ikon, er det forbløffende hvor lite som skrives om fenomenet i den kritiske offentligheten.
Fra gjennombruddet med Rødstrupe (2000) kan hver bok i Harry Hole-serien leses som et intrikat spill mellom en morder – som ofte ytrer seg i små kursiverte prosamonologer om hevn og ondskap – og den plagete etterforskeren som jager ham. Det handler om urfølelser: frykt mot empati, redsel mot gjenkjennelse, ondskap mot rettskaffenhet.
Nesbø hadde allerede snakket om hvordan han manet fram frykten. Men bare en liten del av suksessen hans handlet om den. Resten handlet om Harry Hole. En antakelse var at Nesbøs enorme suksess handlet om forføring. All skriving er forføring. Alle seriehelter er forførere. Tenk på Tony Soprano, Don Draper eller Carl Hamilton. Popartisten Venke Knutson sa en gang at hun var forelsket i Harry. Hvorfor var hun det?
Nesbø nikket interessert til problemstillingen og forklarte det med et bilde:
-- Broren min er fem år eldre. Da jeg var liten og gikk inn på rommet hans ble jeg innviet i en verden der jeg likte meg. Tingene hans, historiene hans, atmosfæren. Kanskje det er noe slikt Harry har. Som forfatter kan du ikke invitere deg selv hjem til leseren, men derimot invitere leseren hjem til deg. Til en tankeverden som er din. Det handler om å åpne døra og si: her bor jeg, det er jeg som har valgt interiør, farger og bildene på veggene, min mat som serveres, det er min platesamling vi hører på og jeg har den beste stolen og fører ordet. Det er en invitasjon du kan takke nei til, naturligvis, men nå vet du i alle fall hvor jeg bor.
Jeg spurte Nesbø om hvilket album Harry Hole-serien ville ha vært, dersom den var musikk.
-- Oj, interessant. Han står jo midt i mainstreamen. Pop kanskje, nei, rock, nei, blues, med tre grep. Hvis Harry er en sang, ville han kanskje vært "Space Oddity". Eller kanskje mer rocka, tidlig Springsteen, Darkness on the Edge of Town. Oppsiktsvekkende mange bra plater er dobbeltalbum. The River, Four Way Street, White Album, Hjernen er alene, The Lamb Lies Down On Broadway, Goodbye Yellow Brick Road.
Alle salgssuksesser på dette nivået er unisex. Samtidig minnet Nesbø om at serien var en ”slow-burner”, selv i Norge. Den første boka solgte fem tusen i hardcover. Leserne var antagelig stort sett menn. Det var først med bok nummer fem (Marekors, 2003) at forfatter og forlag skjønte at noe virkelig stort var i gjære. Det var da kvinnene ble interessert.
-- Men jeg tror kanskje at Harry er en person man blir nysgjerrig på, foreslo Nesbø. -- Hvem han er, hvilket parti han stemmer på og slike ting.
-- Hvilket parti stemmer han på?
-- Haha.
Litterær krim
Harry Holes slektskap til kriminallitteraturens andre hardkokte antihelter er velkjent. Den amerikanske detektivromanen oppstod i 1920- og 30-tallets USA – og må forstås mot datidens samfunnsmessige og litterære strømninger. Politisk portretterte de hardkokte forfatterne en korrupt og kynisk verden i skyggen av urbanisering og depresjon. Litterært markerte de et brudd med britiske mordmysterier fra Arthur Conan Doyle til Agatha Christie. Åstedene og karakterene endret seg: Engelske herregårder, togkupeer eller elvebåter ble erstattet av skitne bylandskaper, portvinsdrikkende grevinner ble erstattet av prostituerte, Poirot ble avløst av Sam Spade og Philip Marlowe.
Mens den britiske kriminaltradisjonen var uttrykk for en ideologi som voktet om den borgerlige livsformen, var de amerikanske romanene uttrykk for angst, med Georg Lukács´ ord ”av muligheten for at redsla når som helst skal trengja inn i dette tilsynelatende stabile og ufarlege livet, som berre eit lykkeleg tilfelle har verna om.”
Det er mot dette bakteppet Harry Hole skal forstås. Nå er det riktignok mange tiår siden den livstrøtte og alkoholiserte etterforskeren hadde noe forfriskende nytt over seg, selv om det fremdeles skrives gode bøker i sjangeren. Michael Connellys L.A.-baserte etterforsker, Vietnam-veteranen Harry Bosch, er kanskje Harry Holes nærmeste slektning og inspirasjonskilde fra vår tid.
Fordi kriminalromaner fremdeles speiler samfunnet rundt seg, er det ikke overraskende at den nordiske krimtradisjonen har et annet syn på forholdet mellom individ og samfunn enn den hardkokte amerikanske. Tilsynelatende ligner den: Fra Sjöwall og Wahlöö til Henning Mankell og Stieg Larsson har nordiske forfattere vært opptatt av å vise samfunnets skyggesider, som rasisme, maktmisbruk og grådighet. Men der den amerikanske detektiven er en ensom individualist, er selv den hardkokte nordiske etterforskeren del av et politikollektiv. I amerikanske stand alone-thrillere er troen på staten som en positiv kraft borte. For Kurt Wallander handler derimot politigjerningen om å forsvare det svenske folkhemmet mot angrepene fra høyresiden. Stieg Larsson står her i en interessant mellomposisjon. Hans heltinne Lisbeth Salander er både et barn av velferdsstaten, et offer for dens formynderi, og en overskridende, individualistisk hevner av amerikansk type.
Kanskje hadde Nesbøs siste bøker noen av de samme kvalitetene som framskyndet gjennombruddet i USA? Hans bøker nøt i alle fall stor anerkjennelse blant eliten av amerikanske krimforfattere, fra nevnte Connelly til James Ellroy (American Tabloid, L.A. Confidential). Når Nesbø snakket om møtet med Ellroy, kom en barnslig andektighet over ham som selv ikke suksessen hadde utvisket.
-- Jeg ble faktisk intervjuet av Ellroy i L.A. i vår. Jeg hadde jo hørt mye om hvor kjip han kunne være i intervjusammenheng. Men han likte boka [Snømannen]. Og man merket med en gang at dette var en dannet mann. Han hadde et engelsk vokabular som jeg aldri har hørt maken til.
Ellroy er en av de fremste eksponentene for den ”litterære” retningen i amerikansk krim, som foruten ham forbindes med Dennis Lehane (Shutter Island, Mystic River) og The Wire- manusforfatterne Richard Price og George Pelecanos. Historiene bygges langsomt opp, karakterene er nyanserte og dialogen realistisk og rytmisk. Dette er spenningsromaner som ofte har som uttalt mål å utfordre sjangerkonvensjoner og tekkes et mer litterært publikum. I motsatt ende av skalaen finnes massemarkedskrim. Mest beryktet er kanskje James Patterson, en forfatter som utgir 3-4 bøker i året, som alle inngår i ulike serier tilpasset hver sin bestemte målgruppe (f.eks Women’s Murder Mystery, Maximum Ride), uten avsnitt lengre enn tre linjer og kapitler på mer enn tre sider. New Jersey-baserte Harlan Coben er en annen og langt mer interessant forfatter i denne kategorien, med sine særdeles godt uttenkte og intrikate plott.
En av Nesbøs suksessformler er å blande elementer fra de to undersjangrene. I språket og Harry Holes psykologiske dypdykk likner han litterær krim. I de raske sceneskiftene, de mange perspektivene og de actionfylte handlingsforløpene har han mer til felles med Coben, spesielt i Harry Hole-seriens andre halvdel.
Men det var ikke alltid slik. Jo Nesbø debuterte med den kritikerroste Flaggermusmannen (1997), en fortelling der Harry bistår australsk politi i jakten på en seriemorder. Året etter fulgte Kakerlakkene, en historie om ambassadørdrap lagt til det norske expat-miljøet i Thailand. Boken fikk blandet mottakelse.
I retrospektiv er det lite i disse to fortellingene som peker fram mot Nesbøs enorme suksess på 2000-tallet. Disse bøkene er skrevet på reise (”on the road,” ifølge forfatteren) og har en distinkt backpackerkoloritt, et bakteppe av strandbarer og Lonely Planet, som tangerer 1990-tallets ubekymrede tidsånd. Dette var på den tiden da The Beach av Alex Garland inngikk i alle unge reisendes ryggsekk.
Men hva er det som skjer med ham og serien ved inngangen til 2000-tallet? Hva er det som får forfatteren av Kakerlakkene til å følge opp med den moderne krimklassikeren Rødstrupe?
Studioinnspilling med orkester
-- De to første bøkene var enkle innspillinger av en urutinert singer/songwriter.
Jo Nesbø snakket fremdeles i musikalske metaforer. Vi satt på St. Hanshaugen nå, men holdt oss unna Schrøder, en klisjé i sjangeren ”Nesbø-intervjuet”, like forslitt som en alkoholisert etterforsker med trøbbel i privatlivet er det i krimsjangeren.
-- Rødstrupe var derimot studioinnspilling med orkester. Jeg kunne aldri skrevet den uten å ha lært meg håndverket i de to første. I Rødstrupe var første gang jeg brukte mange synsvinkler. De to første er i praksis skrevet fra Harrys egen, selv om de foregår i tredjeperson. En anmeldelse jeg likte veldig godt snakket om at den ”knaker i sammenføyningene”. Sånn følte jeg det selv også. At byggverket knaket godt, men akkurat holdt.
Men det lå en annen dimensjon der også. Kort fortalt er Rødstrupe en roman som blander en spenningsfortelling fra Oslo i 1999-2000 med beretningen om en gruppe norske frontkjempere på Østfronten. Det er første gang Harry i serien møter sin store kjærlighet, Rakel Fauke. Det er en bok ladet med dramatiske slagscener, med svik og løgn. Sammenliknet med de to første bøkene hviler et helt annet alvor over historien.
I boken møter vi en frontkjemperhistoriker. Og det skal vise seg at hans versjon av historien er bedragersk og svikefull.
Jo Nesbøs far var selv frontkjemper. Jeg spurte forfatteren om forskjellen på bok to og tre i serien handlet om at han for første gang benyttet et eksistensielt alvor i sitt eget liv – farens hemmeligholdelse – litterært.
-- Jeg skriver alltid om meg selv. Det tok meg lang tid å forstå at alle bøkene mine speiler meg selv og mitt liv, mine interesser, mitt forhold til en dame, på den tiden de ble skrevet. Da jeg skrev Rødstrupe var jeg opptatt av at det ikke skulle bli en unnskyldning av frontkjemperne. Men det skulle bidra til å se noen flere nyanser.
Nesbøs far fortalte om frontkjemperbakgrunnen da sønnen var femten. Han la kortene på bordet: ”Jeg valgte feil.” Jeg spurte Nesbø om skyggen fra farens fortid hadde ligget over barndommen hans.
Han ristet på hodet.
-- Far var ingen utstøtt outsider i min barndom. Kameratene hans var jøssinger og selv under krigen diskuterte de politikk og valg. Tanken på at faren min skulle finne på å angi dem tror jeg ikke falt noen av partene inn. Etterpå tok han økonomisk utdannelse. I senere jobbintervjuer begynte han alltid med å si at han hadde vært frontkjemper. Ja, det førte til at noen ikke ville ha ham. Men det var forskjell på unge frontkjempere og de som satt hjemme og profiterte på å samarbeide med tyskerne. Folk flest skjønte vel at nittenåringer ikke melder seg til skyttergravene utenfor Leningrad av kyniske årsaker.
Det finnes også en sekundær forklaring på skiftet i forfatterskapet. I 1999 reiste Nesbø, sammen med sakprosaforfatteren Espen Søbye, til Balkan på oppdrag av Aschehoug for å dekke krigen. For Nesbø resulterte det i Stemmer fra Balkan, som utgjør halvparten av samarbeidsprosjektet. Romanen Frelseren (2005) har en rollefigur som er direkte basert på et av intervjuobjektene i boka. Men var det også noe med stemmene han snakket med der som hadde gjenklang av det faren hadde fortalt?
-- Reisen bekreftet noe faren min hadde fortalt meg: kriger utkjempes av unge mennesker. Og de rekrutteres som regel med en retorikk som bare kan appellere til de mest naive. Det var slik med de serbiske desertørene jeg møtte i Budapest, de var unge, slukte Milosevic´ hatpropaganda og hadde ikke skjønt hva de var med på før de møtte virkeligheten.
Nesbø understreket at Rødstrupes krigsscener var ekte:
-- Alle krigshandlinger i boka har jeg hentet fra min fars fortelling. Min far understreket alltid at krig handler om sult, snikskyttere du ikke ser, å holde seg unna lungebetennelse. Sånne ting. Men …
Nesbø snakket med innlevelse nå:
-- Men krig handler ikke bare om det. Det handler også om å gå på patrulje, med bombenedslag rundt deg og maskingeværild over deg. Og med lysbluss som faller slik at skyggene i landskapet løper. Det er akkurat som på film. Det er fordømt vakkert.
Plutselig braket det løs, og himmelen foran dem var hvit av bluss, bakken ristet og gule lysglimt ble etterfulgt av brun jord og snø som synes å hive seg opp i luften der granatene slo ned. Gudbrand lå allerede i bunnen av skyttergraven med hendene over hodet da det hele var over like fort som det hadde begynt. Han kikket opp og oppe på kanten, bak maskingeværet, lå Daniel og gapskrattet.
”Hva er det du gjør?” ropte Gudbrand. ”Bruk sirena, få alle mann på beina!”
Men Daniel lo bare enda høyere. ”Min kjære, kjære venn,” ropte han med lattertårer i øynene. ”Godt nyttår!”
Vegger og tak
Klatreverket på Torshov var et sted som kunne egne seg godt som bakgrunn for en roman av Jo Nesbø – med resepsjonister som ledet tankene tilbake til så mange av hans kvinnelige bipersoner; søte og ordinære damer som ikke sjelden har en hemmelighet å skjule og som nesten alltid blir funnet drept på bestialsk vis tidlig i bøkene. Klatreveggene strakte seg femten meter opp mot taket, i varierende vanskelighetsgrader. Nede på bakken førte de magre og senete klatrerne sine innforståtte diskusjoner – like opplysende for dem som de var uforståelige for andre.
Jo Nesbø klatret naturligvis opp de overhengende veggene med irriterende letthet, både for undertegnede og Henrik Mestad, hans venn og faste Harry Hole-portrettør.
-- For noen måneder siden ville jeg avfeid ham som en habil klatrer, understreket Mestad og ristet oppgitt på hodet, -- nå er han bedre enn meg.
-- Du må aldri stoppe når du er i bratta, gliste Nesbø. -- Henger du statisk i samme posisjon i mer enn fire sekunder, kommer melkesyra og tar deg. Det er bedre å forflytte seg sidelengs eller til og med ned enn å stå stille. Det er akkurat som med haien som må være i kontinuerlig bevegelse for å få oksygen gjennom gjellene. Stå stille, og du dør. Gjelder vel forresten for forfattere av serieromaner også ...
Nesbø hadde et tilsynelatende tilbakelent forhold til mytologiseringen av sin egen person. Det gikk igjen i hvert eneste intervju. Om den lovende fotballspilleren, som ble finansanalytiker, som gjorde suksess som popstjerne og endte som landets største spenningsforfatter.
-- Du vet, etter hvert som jeg blir en mer lest forfatter, huskes jeg som en stadig bedre fotballspiller, flirte han.
Men besøket i Klatreverket hadde satt meg på en annen assosiasjon. Nesbø snakket mye om behovet for ”vegger” og ”tak” i bøkene sine. Byen Oslo utgjorde en slik ramme. Etter at Harry Hole vendte hjem til Oslo i Rødstrupe, har han med få unntak oppholdt seg der. Nesbø la ut om et nostalgisk forhold til Oslo:
-- Vi flytta ut av byen, til Molde, da jeg var åtte, men savnet alltid byen. Når vi kom kjørende likte jeg når det begynte å likne Oslo. Det er byen i mitt liv.
Det springer en nostalgisk og melankolsk Oslo-åre gjennom Harry Hole-serien, kanskje aller tydeligst i ”Oslo-trilogien” Rødstrupe (2000), Sorgenfri (2002) og Marekors (2003), som egentlig er ”Oslo-kvartetten” hvis man også inkluderer Frelseren (2005). Melankolien har ekko av sorgmuntre bykronikører som Lars Saabye Christensen og Ola Bauer. Sorgenfri lener seg for eksempel tungt på Bauer, med referanser av typen: ”Jeg flytta til Sorgenfrigata, men det hjalp ikke det heller.”
-- Ola Bauer leste jeg i Bergen, vedgikk Nesbø. – Det var lengselen etter en bestemt tid. Oslo har ikke hatt den store fortellingen som omfavner hele byen. Ja, du har Sult, selvfølgelig. Og Beatles. Problemet til Oslo er at byen ikke har en grunntone, som Bergen, med sitt vær, sitt lynne. I Oslo er det bydelene – Bislett, Grünerløkka, Frogner – som har en tone, ikke selve byen.
Han lette etter Oslo-øyeblikk:
-- Nostalgi i øyeblikket. Di derre handler om det. Tenk på det øyeblikket: La oss si stupetårnet på Ingierstrand, når du er liten og du løper opp de våte trappene på stupetårnet mens det klasker under føttene før du hopper fra tieren og du i et øyeblikk ser byen …
Men mest inspirasjon til sine Oslo-romaner hentet Nesbø fra Sverige, og boken Jack av Ulf Lundell.
-- Det er en Stockholmsroman. Den intense stemningen av en by. En pose øl, ingen kjæreste, midt på sommeren, hva faen gjør vi. Dumpe inn på en fest. Det var sånn jeg tenkte i Marekors også. Tenk deg lyden av et unaturlig sommerstille Oslo, ekkoet av en fotball som sparkes mot veggen i skolegården. Fellesferie, den ensomme fotballspilleren etterlatt i byen.
-- Frelseren finner sted i adventstiden?
-- Det er det motsatte. Den handler om Frelsesarmeen, et lukket miljø og samtidig en tid på året som er lukket, der andre kan ikke se inn. For meg handler det om å lage vegger i universet mitt. Tid. Kulde. En filmregissør tenker naturligvis på hvilke farger som skal brukes sammen, som skal danne rammene, og som går igjen gjennom hele filmen. Jeg gjør det samme. Av og til bryter jeg det opp. Som når Harry reiser til Johannesburg og Brasil i Oslo-trilogien.
Harry Hole er ofte blitt involvert i kriminalsaker som involverer det nye Norge. Jeg spurte hvordan bøkene speilet det flerkulturelle samfunnet:
-- Faren min snakket ofte om å vokse opp i flerkulturelle Brooklyn, med jøder, irer og italienere, om enn ikke så mange svarte. Oslo har åpnet seg opp de siste tjue årene, med mat, kaffebarer og andre ting. Da jeg flyttet hit fantes Bondeheimen og noen italienske restauranter. Når byen er det, ville det være rart om ikke plottene skulle være multikulturelle.
Urfortellinger
Selv om den ofte havner i skyggen av Rødstrupe og Snømannen – førstnevnte for sitt ambisiøse anslag, sistnevnte for å være hans største internasjonale suksess – er det flere Harry Hole-kjennere som regner Marekors som den aller beste boken i serien.
Få steder er Oslo-portrettet skarpere, Harrys antiheltskikkelse dratt lenger og rivaliseringen mellom kollegene på politihuset mer intens. Dessuten er prosaen gjennomgående mer tilbakelent og elegant. Her fra åpningen, som setter Oslo-tonen perfekt:
Det meste av vannet rant imidlertid ikke inn i veggen, men nedover. For vann, feighet og begjær søker alltid laveste grunn. Det første vannet ble sugd opp av den klumpete, pulveraktige stubbloftsleiren mellom bjelkelaget, men det kom mer og leiren ble mettet, vannet trengte gjennom og bløtte opp en Aftenposten datert 11. juli 1898, som forkynte at byggebransjens høykonjunktur i Kristiania nå trolig hadde nådd toppen, og at de skruppelløse eiendomsspekulantene forhåpentligvis gikk trangere tider i møte. På side tre sto det at politiet fortsatt sto uten spor etter mordet på den unge syersken som i forrige uke var blitt funnet ihjelstukket på baderommet. I mai var en pike som var blitt drept og lemlestet på liknende måte blitt funnet ved Akerselva, men politiet ville ikke svare på om de så sakene i sammenheng.
Vannet rant fra avisa, mellom treplankene under og ned på innsiden av den oljemalte tekstilhimlingen. Ettersom denne var blitt perforert i forbindelse med lekkasjen i 1968, piplet vannet ut av hullene, dannet dråper som hang fast til de var blitt tunge nok til at tyngdekraften overmannet overflatebindingen, slapp og falt fritt tre meter og åtte centimeter. Der landet og stoppet vannet. I vann.
Da jeg spurte Nesbø hva som var hans isolert sett beste plott, svarte han Sorgenfri, og humret over ideen om å la ektefellen ta livet av kona og la det se ut som et bankran.
-- Men det var en roman jeg kunne jobbet med noen måneder til, det. Ideen, utgangspunktet var så godt. Det kunne vært den beste boka mi. Men det snubler litt på oppløpet. Potensialet burde vært enda bedre utnytta. Jævlig irriterende, egentlig.
-- Det virker som Marekors er skrevet med en annen ro og eleganse enn Sorgenfri?
-- Det tror jeg er en god observasjon.
Kort fortalt handler boken om en serie drap som ryster et sommerstille Oslo. Harry Hole har helt siden drapet på kollegaen Ellen Gjelten to bøker tidligere mistenkt at Tom Waaler, hans fremste rival i politikorpset, er involvert og at dette har forgreininger til en våpensmuglerliga. Den fanatiske jakten for å avsløre Waaler har kostet ham forholdet til kvinnen han elsker. Og han er oppsagt. Men til å løse sitt siste oppdrag må Harry jobbe sammen med den eneste førstebetjenten som ikke har tatt ferie: Tom Waaler.
På denne måten settes romanen: Med tema fra en gammel B-film. Men her fungerer det bedre enn noensinne. Vi leser besatt videre. Og selv om Marekors har et intrikat plott, der mord avløser mord, kretser romanens kjerne rundt forholdet mellom de to rivalene.
-- Harry og Tom Waaler hater hverandre, forklarte Nesbø. -- Likevel ser de også mye av den andre i seg selv. Waaler var venneløs og har funnet seg selv opp på nytt. Vi kjenner jo alle til den type folk. De som har mye å kompensere for.
I motsetning til de foregående bøkene framstår ikke Waaler utelukkende som en motbydelig rasist, men mer kompleks, og derfor skumlere. I en av scenene forsøker han å rekruttere Harry inn i smuglerligaen:
”Ser du henne, Harry.”
Harry gikk bort til kanten og kikket ned i parken. På det grønne gresset lå fortsatt mennesker og slikket i seg de siste solstrålene.
”Hun i den gule bikinien,” sa Waaler. ”Fin farge på en bikini, ikke sant?”
Noe knyttet seg i magen til Harry, og han rettet seg brått opp igjen.
”Vi er ikke dumme,” sa Waaler uten å løfte blikket fra plenen. ”Vi følger med dem vi vil ha med på laget. Hun holder seg bra, Harry. Smart og selvstendig etter hva jeg skjønner. Men hun vil selvfølgelig ha det alle kvinner i hennes situasjon vil ha. En mann som kan forsørge dem. Det er ren biologi. Og du har dårlig tid. Damer som henne går ikke lenge alene.”
Harry mistet sigaretten over kanten. Den falt med en hale av gnister.
”Det var skogbrannvarsel for hele Østlandet i går,” sa Waaler.
Harry svarte ikke. Grøsset bare da han kjente Waalers hånd på skulderen.
”Fristen er strengt tatt ute allerede, Harry. Men for å vise vår velvilje gir jeg deg to dager til. Hører jeg ikke noe innen den tid, trekkes tilbudet tilbake.”
Det hviler en meningsfortettet ordknapphet over denne dialogen. To fiender og rivaler bringes nærmere hverandre: Er ikke dette et grep vi kjenner fra Heat – der Al Pacino og Robert De Niros rollefigurer møtes?
Nesbø fortalte at det lå en bevisst tanke bak å gjøre Waaler mer menneskelig, som når en spionerende Harry ser Waaler legge et pledd rundt en narkoman ved huset der han bor.
-- Men hvorfor hører egentlig Waaler på Prince?
-- Jeg forsøkte å lage en slags dissonans, understreket Nesbø. -- Waaler er en jævlig skummel rasist, men hører på en androgyn, afroamerikansk artist. Det er forstyrrende, det planter ideen om at han kan være akkurat det motsatte at det han utgir seg for. Kan det tenkes at Waaler er en selvforaktende skaphomse, for eksempel?
Marekors er også den av Nesbøs bøker der forfatteren går lengst i å la romankarakterene fortelle hvordan han selv jobber som forfatter. Det er Willy Barli, teaterinstruktør og bokens morder, som forklarer Harry hvordan han tenkte ut mordene:
”Det første jeg måtte gjøre, var å lage en karakter for Sven Sivertsen. Det viktigste når man skal avdekke en karakter for et publikum, er å vise hva det er som motiverer personen, hva karakterens ønsker og drømmer er, kort sagt hva det er som får vedkommende til å tikke og gå.”
-- Når jeg skriver, sa Nesbø, -- begynner jeg alltid bakfra, med selve forbrytelsen og selve motivet bak. Det er det vanskelige. Tenk på en krim av Agatha Christie. Teknisk sett går forbrytelsen opp, men det er bare unntaksvis troverdige følelser i motivet. Jeg tror jo ikke riktig på relativt velfødde mennesker som dreper resten av søskenflokken i et selskap i et sommerhus bare for å få arven for seg selv. Det blir jo imponerende plotmessig, men litt kjedelig som en historie om ”the human condition”.
I Marekors finner Harry Hole til sist ut at morderen har gjemt sin drepte kone i vannsengen.
-- Det er nok den beste enkeltideen jeg har fått, medgav Nesbø. -- Jeg liker den fordi den også har noe mer, det er også et element av fortvilt kjærlighet der.
Kanskje nærmer vi oss et slags svar på Nesbøs popularitet. Selv om han er tro mot kriminalromanens egenart (løsningen over er ikke helt ulik Roald Dahl-novellen der morderen dreper med et frossent kjøttstykke som den senere serverer etterforskeren), vet han godt at krim aldri selger på hjerne alene. Til sist koker alt ned til kraften i de bibelske urfortellingene.
-- I Rødstrupe er det overtydelig, siden hver del har en bibelsk navnereferanse.
-- Bibelsk brødrerivalisering står sentralt i flere av bøkene?
-- Det er Kain og Abel. Bror slår i hjel bror. Det handler om å gå i dialog med de forskjellige urfortellingene. Man kommer ikke utenom det. Du greier liksom ikke å toppe urfortellingene.
Hadde det ikke vært kult om …
Jo Nesbøs forfatterskap kan deles inn i flere distinkte faser. Den uforpliktende backpackerfasen i de to første bøkene. Den modne Oslo-kvartetten til og med Frelseren. Men hvilken retning har bøkene hans tatt de siste årene? Selv om serien er mer populær enn noensinne og har fått sitt internasjonale gjennombrudd, er det murring blant puristene. Harry Hole, sier noen, har trådt ut av sitt realistiske politiunivers og over i horrorsjangeren. Snømannen og fremfor alt Panserhjerte (2009) bryter med den hardkokte storbysjangeren på flere punkter. Handlingen blir stadig mer voldelig og grotesk. Den finner i økende grad sted utenfor storbyen.
-- Ja, det begynner med Snømannen, vedgikk Nesbø. -- Torturbiten topper seg nok i Panserhjerte. Selv om jeg har et spøkelsesmotiv i Gjenferd, er det betraktelig mindre fysisk vold der enn i de foregående.
For første gang virket Nesbø i en slags forsvarsposisjon, spesielt da jeg antydet at vendingen mot åpenbare eksotiske skrekkfilmelementer som norsk skog, snø og fjellheim hadde bidratt til hans store gjennombrudd i det engelskspråklige markedet. Snømannen og Panserhjerte er tross alt hans største internasjonale hits. Men Nesbø gjentok sin maksime: Du kan aldri være kalkulert. Du må skrive om det som bobler i magen.
Om Snømannen sa han at det er den av bøkene som er enklest å forstå. Han forklarte:
-- Det at den er mulig å forstå, tar ikke bort spenningen. Jeg jobber hele tiden med forventning. Det er samme prinsipp som på film: Hvis kameraet hviler i to ekstra sekunder på blomstervasen, da er det noe med den. Spille på det at folk skjønner det, bevisst eller ubevisst.
Hvis du planter folk i en historie; gi dem en posisjon som kan rettferdiggjøre det.
Det er med spenning som med humor; en komiker fortalte meg: Man ler ikke av det uventede, men av det man forventer. Jeg tror det handler om litt av det samme for en krimforfatter. Det er bra hvis løsningen på drapsgåten bare er overrumplende, men leseren kan utbryte: ”Aha – selvfølgelig!” Fordi han eller hun et sted i hjernen allerede halvt har tenkt det.
Når han snakket om manusjobbingen, kunne Jo Nesbø virke som en blanding av en vitenskapsmann og illusjonist. Og bøkene hans er fulle av referanser til moderne naturvitenskapelige fenomener, enten det handler om hjerneforskning (Beate Lønns fusiform gyros), genetiske sykdommer (sklerodermi) eller fiktivt kjemisk dop (fiolin). Jeg spurte hvorfor han var så interessert?
-- Virkeligheten er så full av historier, av fantastiske ting. Har du for eksempel hørt om bananedderkoppen? Ikke det? Vel. Den er blant de giftigste som finnes. Og giften gir mennesker ereksjon. Du ligger altså død med stå. Faen så sprø naturen er. Er det svar godt nok?
Det var en bisarr og vittig detalj Nesbø elsket, som bøkene hans er fulle av. Selv om han innrømmet at av og til, når skrivingen virkelig fløt, ble romanen bedre enn forfatteren selv.
-- Jeg kan lese gjennom gamle ting og overraske meg selv, tenke at faen, har jeg skrevet dette? Dette er faktisk temmelig bra greier. Litt storhet, liksom.
Nesbø tenkte seg om.
-- Stryk det med storhet, er du snill. Jeg merker at det ordet vokser i munnen.
Det var en uvanlig glipp fra Nesbø. For en ting stod klart for meg etter våre samtaler: Nesbø var først og fremst en glitrende håndverker, ikke noe overskridende geni. Å møte Harry Hole i bokform var som å tilbringe en ettermiddag på pub med en sympatisk gammel venn som livet har fart hardt med.
-- Når noen forteller en historie, vil du også bringe noe til bordet, du vil fortelle en selv. Derfor overlater jeg gledelig snakk om fornyelse til andre. Jeg har egentlig en veldig lite analytisk tilnærming til skriveprosessen. Jeg kjenner på egen tyngdekraft: Hadde det ikke vært kult om …
Jo Nesbø smilte:
-- Akkurat nå jobber jeg med et nytt spørsmål: Hva er det beste stedet på kroppen du kan sette sprøyte for blodpropp uten at stikkhullet oppdages? Jeg snakket med noen leger om saken. Analt? Nei, ikke nok store blodårer. Munnen? Nei, slimhinner slik at stikkstedet vil hovne opp og være lett å se. Derfor …
Han lente seg over bordet og dro ut huden under øynene:
-- Du må sette sprøyta her, under øyeeplet. Skjønner du?