I et bestemt øyeblikk henvendte kyrne i Hoshangabad seg til meg og lurte på om det fantes en sang til dem også, en sang som ble sunget et sted, uansett hvor, på denne planeten jeg tilfeldigvis deler med dem. Det var Rupa som stilte dette spørsmålet, og hun spurte som om hun var alle kyrne i Hoshangabad, for hun var naboen min som kunne hviske det i øret mitt. Hun stilte spørsmålet noen få timer etter at hun hadde blitt truffet av en jeep som kom i høy fart ned den travle gata som leder til det hellige vannet i Narmada-elva. På gata der hun står bundet til en stang hele dagen, bortsett fra under måltidene. Måltidene til Rupa, hvis de i det hele tatt kan kalles det, skal vi si litt mer om. Menyene og rettene til Rupa, hun som lurer på om det finnes en sang til henne som hun kan tygge på i stedet. Og tro du meg, Rupa, noen har sunget for deg, på et sted langt borte der jorda er vak-rere enn det jeg greier å beskrive. Mannen som synger denne sangen, med stemmen til et barn, om Frøya, Plomrei og Hera, synger også om deg, Rupa, for han er et ku-menneske og han har fått den gaven å se djupt inn i kuas verden. Han lever på en malerisk plett på jorda; bakkane ikring, dei er blitt rydda ein gong, sier han i sangen sin. Han synger at me fekk då livet. På eit vis. Livet i form av kyrne, regnet, dei store grasav-lingane. Han er klar over, så inderlig klar over, slik formødrene som noen ganger synger i ditt eget blod også forteller deg, Rupa, at vi har lagt dette livet bak oss, at dette steig me opp av, stae, uvitande. Jordene rundt deg blir fremdeles dyrket, Rupa, det er ikke slik som det er der denne mannen synger om deg. Men den maten vi får fra jordene her, er ikke lenger noe verdt. Enda mindre å putte i din munn enn i min, for du får bare rester blandet med det som er uspiselig for den som kan velge. Dessuten har jeg føtter som kan ta meg til steder hvor jeg kan få tak i mat som er mindre risikabel å spise. Dine bein tar deg bare til haugen som ligger på den andre siden av gata, dit du går når de slipper deg løs. Jeg har ikke ork til å se på denne mathaugen din, men jeg avser det jeg kan og legger det ut til deg. Jorda blir tvunget til å avgi sin avling slik du blir til å avgi melka di. Frøene er ikke jorda verdig. Men nå ser jeg igjen blikket ditt, Rupa, det spør meg en gang til.

Det bestemte øyeblikket da jeg ble mottagelig for spørsmålet til Rupa, var da jeg satt og prøvde å gjenskape sangen til kyrne sunget av Lars Amund Vaage, på språket som snakkes i Hoshangabad. Dette språket som har et stort rom for kyr og mytologi om kyr. Den hellige kua Kamdhenu, som det sies at alle de 330 millionene med guder og gudinner bor i, er i vår tid blitt stedet for det søppelet som invaderer kuas kropp, i fangenskap så vel som når dyret løper løst og er forlatt. På språket som snakkes i Hoshangabad, som mange andre steder i India, synges det henført om Krishna, Vishnus inkarnasjon, også kjent som Gopal og Govind, kyrnes beskytter. Hans utstuderte kjærlighetsliv med de kvinnelige gjeterne av kyr, gopiene, er tema for mengder av bhakti- (tilbedende) diktning gjennom tidene. Det er også motiv for betagende miniatyrmalerier der tilfredse kyr beiter på grønne enger mens Krishna spiller på fløyta si. De fleste hym-nene om kyr blir sunget på det språket den norske sangen skulle introduseres til. Det er også det samme språket som blir brukt i den hverdagslige omgangen med kyrne. Den splitter nye sangen overført til dette språket mitt som allerede var så fullt av kyr, ville (forhåpentlig) forandre mye i mitt liv som dikter.

På samme måte som elvene, vekker kyrne altfor sterke følelser her jeg bor. Altfor sterke følelser til at ku-elve-gudinnene kan finne fred, omgitt som de er av både fredelige og beskjedne tilbedere så vel som frådende fanatikere. Det var ikke noe vanlig ved å skulle skape rom for denne samtidssangen om kyr fra et fjernt land der de fleste ting har forandret seg dramatisk i løpet av de seinere årene. Men menneskesinnet virker ikke som det har forandret seg stort og bærer fremdeles i seg vidunderlige tankemønstre fra gamle dager. Det er takket være denne måten å tenke på at sangen også synger om hva vi gjør med våre egne liv gjennom det vi gjør med kyrne vi tar hånd om. Mens jeg lyttet til sangen med henført oppmerksomhet, måtte jeg åpne de innerste rommene i meg som allerede gjorde mer vondt enn jeg orket. Men da jeg slapp sangen til, kjentes det snarere som at en trøst sivet inn enn at det gjorde mer vondt; som en dyp lindring, som å være sørgende og bli omfavnet. Og da ble det åpenbart at jeg måtte gi videre en trøstende klem til dem som har sider ved seg like sårbare som jeg, en klem gitt på det språket som snakkes i Hoshangabad, i form av denne sangen om kyr som er en gave fra Norge. Men Rupa, den fete brune skjønnheten med hvitt mellom øynene, ville nok kanskje heller hatt ferske gulrøtter.

Jeg holdt et slags øye med henne samtidig, Rupa som led fryktelig av de skadene hun var blitt påført av råkjører-jeepen. Menneske-familien hennes hadde akkurat vært på et slags sjukehus med henne, og frua i huset snakket mer enn gjerne om de hundre og fjorten rupiene de måtte ut med for å få satt på bandasjer. Fanden ta disse jeepene, sa hun, har de ikke øyne? Det er en familie med små inntekter, og de driver en bitte liten dagligvare i det ytterste rommet i huset som vender mot elva. Skuddet (sprøyta) som kyr som skal bringe inntekter, får, nesten alle uten unntak, koster veldig lite, og nesten alle har råd til det sjøl om de lever under den såkalte fattigdomsgrensa. Jeg har på følelsen at Rupa får sprøyta også, men jeg er ikke sikker. Jeg kan ikke spørre familien, det vil jeg ikke. Det er tabubelagt. Men om jeg studerer Rupa nøye, kan jeg se det på merker i skinnet hennes. Jeg tør ikke engang å gjøre det, jeg mangler mot. Derfor kunne jeg aldri ha sunget om kyr. Sprøyta ble forbudt da de innførte dyrevernloven i 1960. Stoffet som settes to ganger om dagen på kyr og andre dyr som gir melk, kalles Oxytocin, allment kjent som «kjærlighetshormonet». Det fører til at melka dannes raskere i underernærte og feilernærte dyr, fordi det blir satt i gang en slags veer og sammentrekninger i livmora. Jeg hvisker om smerten igjen, hvisker den i retning av ham som synger om kyr. Om Frøya, Plomrei og Hera, om kyrne i Sunnhordland.

I Hoshangabad ender ikke sangen om kyrne på slaktehuset. Slakting av kyr er forbudt i Hoshangabad. De dør en annen død, uten å ha hørt om denne sangen som blir sunget for dei kåte raudkollene fra Norge. Uten å ha hørt noen sanger om seg sjøl heller. Bare slagord til ku-mor-gudinna, dømt til å dø på måter som ikke kan kalles død. Hvis de er spesielt heldige, kan de bli slaktet ulovlig fordi det fins etterspørsel etter kjøtt, på tross av den vanlige troen blant hinduer på at kua er ei gudinne. Og det er stor etterspørsel etter kalveskinn til sko, så så lite tenker den troende på hva han har på beina. Og det fins et hemmelig illegalt marked for det også. For å spare på morsmelka kvitter meierieierne seg ofte med kalven også. Jeg tenker på Einar som ville lage et måltid av den døde kalven til Hera i sangen om kyrne sunget av ham vi snakker om her. Spekalv, mann, spekalv. Det var det Einar hadde mest lyst på av alt. Men han er daud, ropte far min då, på gråten, trur eg. Det var vanskelig å spise middag sammen med Einar i lang tid etter det.

Mannen som synger sangen om kyrne, synger den med stemmen til et barn som tror han har sett faren sin på gråten. Som har sett og hørt alt sammen, sammenklemt som han er mellom to verdener. Han vil ikke dele opp sangen om kyrne i avsnitt eller strofer. Han har sett for mye i en stor bevegelse. Han har luktet for mye. Hørt for mye til å klare å lage pauser mellom ordene, setningene, avsnittene. Han har luktet den svake lukta av ku, (som) stakk gjennom alt. Han kan lukte den på Leidulf, han i korpset, som spiller tuba på 17. mai. Han er den typen, og håret hans såg ut som det hadde teke farge av at han hadde kvilt hovudet inntil magen på ei ku. Som sangeren sjøl er Leidulf også et ku-menneske.

Denne sangen om kyrne har musikk i seg som balan-serer fint mellom å hvile hovudet inntil magen på ei ku og observasjonen av Plomrei som blir tvunget til ikke å slikke den nyfødte. Det er her, på dette skarpstilte punktet, at en også blir klar over den innebygde ironien i sangen: at på tross av at den opphever skillet mellom menneskets og dyrets tanker, er det likevel ikke til noen hjelp for dyret.  Det var som den spelande tunga hennar var festa til bylten, skjelvande, av uhyggelege krefter […] Arme mora, ho skjøna ikkje, ho leitte etter barnet i det grøne graset når det er blitt tatt fra henne. Menneskebarnet er både et bekymret vitne og en medsammensvoren, og det utdyper ironien i sangen hans. Han blir også tvunget til å gi Plomrei litt mel slik at hun skal slutte med den uhyggelige slikkinga. Sangen om kyrne, om Plomrei, innebærer å måtte huske denne stunden i barndommen da barnet blir konfrontert med den mest komplekse følelsesmessige erfaringa: Eg kjende det ekle smilet i ansiktet mitt. For korfor baud eg henne mjøl? Dette barnet som skal synge om kyrne en gang seinere i livet, har fått en ironisk stemme som kan synge om rødkollene som forsvant, og dei blei til pølse. Før dei sjøldauda. Det blir satt fram et krav om retten til å dø, for dyrene i fangenskap er også fanget i dødsleirer. Men dette er blitt gjort usynlig gjennom en allmenn overenskomst, den tause ladede stillheten til menneskeslekta.

Musikken skapt gjennom barnets sang er bare lyden fra åndeløse toner på fløyta, bare lyden fra pusten hans. Likevel er denne sangen med den stigende graden av ironi som topper seg mot slutten, fanget mellom to forskjellige verdener. En verden av kyr med munnane som aldri smilte. Men med kroppen smilte dei […] det trygge raude mot Vestlandets djupe grønt – en verden som har forandret seg til en annen der tre tusen liter i året ikke er nok når avdrag skal betalast og låna skal friast inn. Hva er det så som forblir det samme i disse to verdenene? Kalvane, dei er dei same. Som born enno er born. Det er livet som har forandra seg. Krafta som er presset sammen i dette ordet «livet» i sangen her, blir på veldig stillferdig vis, nesten uten lyden av pust, fylt av skrekk.

Men når du må synge en sang om dette «livet» som har forandret seg, må du bære et navn som Lars Amund Vaage. Det er ikke lett. Hverken å synge en sang som denne eller å bære navnet til denne forfatteren som har mot til å synge om denne «institusjonen» i landet der han bor. Du kan enten synge om hvordan dette livets forandring har forandret deg, hva det å bytte ut melkekrakk med melkemaskin har gjort med språket ditt og tankene dine. (Å, Herre Jesus. Det var spruten ned i bøttene, og rytmen av den. Så hardt ned i botnen, så mjukt og rikeleg i mjølk som steig. Og brått var det mannfolk i floren, for mjølkemaskinane var komne.) Eller du kan være ei ku sjøl, ikle deg hennes ham fullstendig og ha tapt den lysta på oksen som dei kåte raudkollene hadde. Du kan være ei ku som får kraftfôr og mel som får deg til å svelle smertefullt opp. Du kan sikkert sette deg inn i og være den kua som ikke får lov til å følge instinktene sine etter å ha født en kalv, i den djupe stillheten i en avsidesliggende, skyggefull dal under høye trær. Du kan være ei ku som har nådd den ideelle slaktevekta og ikke lenger har noe særlig eller ingen melk igjen i juret. Ei inntørka ku som blindt sendes av gårde til kyrnes Auschwitz, til et mer eller mindre hemmelig holocaust som innebærer noe som er mer enn menneskelig. Ja, mer enn menneskelig, og ikke bare umenneskelig. Mens du lytter til denne sangen, kan du forestille deg at du sjøl er fange i denne dødsleiren som ingen legger merke til eller synger om. Og da må du holde fast ved denne ene sangen som kommer til deg. Eller du må lære å synge den sjøl.

Ja, fortsett fra dette punktet og se for deg en sanger som kan synge om det som er blitt borte fra menneskenes verden fordi det er borte fra kyrnes. Sangeren som synger ut kuas sinne og sorg når hun blir hindret i å være mor og slikke kalven sin – som om han var av samme kjøtt og blod, bitt av de samme insektene, oppsvulma av den samme uspiselige maten. En sanger som kan observere alt fra menneskets ståsted, og av og til også være en medsammensvoren som utfører de voksnes ordre, men likevel skynde seg andpusten dit han er kua sjøl. Vel å merke uten å miste noe av sin forstand. En Dostojevskij i kuas verden, eller en Lars Amund Vaage som er i stand til å få den dype kløfta som skiller oss fra dyrenes verden til å forsvinne. Sjøl om denne overskridelsen ikke kommer dyrene til nytte.

Sangen er vanskelig å synge, den har knapt noen forbilder å støtte seg på,  kanskje bortsett fra høvding Seattle som snakket om menneskets ensomhet når dyrene blir borte. Denne sangen til Vaage er blitt sunget i et tomrom, et nesten tomt rom, fordi menneskenes tale ikke vil holde fast et tema som er i ferd med å forsvinne fra den moderne labyrintens verden.

Men i min egen gate i Hoshangabad er det ikke engang «moderne». Bare typen søppel som fyller gata, har forandret seg, gata som leder ned til den hellige elva Narmadas vann. Helt til bare for noen få år siden var alt søppelet der matavfall. Knust glass pleide man å pakke inn før man kastet det. Det fantes nesten ikke brukte batterier fordi det var få batteridrevne maskiner. Ingen bleier heller, eller damebind. Det fantes fremdeles fantasi blant folk når disse tingene ikke lå og fløt. Rupas egen mor har sett gode tider da maten kom rett fra enga full av kløver og høy. Hvis jeg skulle synge om Rupa og moren hennes, ville jeg begynt med å synge om haugene av søppel i gata der jeg bor. Om usortert søppel som kommer farende ut av husene i plastposer som noen ganger er knyttet sammen, som kyrne naturligvis ikke alltid kan få hull på. Inni dem fins alt det jeg har nevnt her og mer. Rupa, som er et husdyr, er også avhengig av disse posene. Hver eneste morgen krysser hun gata når posene dukker opp. De mer omtenksomme blant oss legger søppelet ut på en flat stein utafor inngangstrappa. Men for resten av innbyggerne betyr det ingenting hva kyrne får i seg.  Men kua blir ikkje spurd, slik vår mann forteller oss, ku-personen. For noen dager siden fikk vi vite at ei ku som døde, ble obdusert. Hun hadde fordøyd omtrent 450 kilo plast. Kjøttet henger ned på sidene av kroppen, to hudposer som er tyngst i bunnen. De kan ikke bære disse oppblåste sidene sine og bryter sammen til slutt. Blikket til ei slik dødsdømt ku! Det er ikke bare de forlatte kyrne som spiser dette gatesøppelet, men de forlatte har en litt annen historie.

Men hvorfor forteller jeg dette til Lars Amund Vaage? Han har allerede sett inn i margen på det livet kyrne lever. Han har også sørget over de kyrne som ikke får lov til å dø. Han vil ikke stusse over å sørge sammen med meg, for jeg har funnet trøst i sangen hans. Når den går gjennom mine fingre, synger også jeg med skjelvende stemme på det språket som blir brukt i gatene der Rupa og vennene hennes inntar måltidene sine. Akkurat nå, i dette øyeblikket da jeg er på vei tilbake fra noen venner, ligger to inntørka kyr tett sammen i kulda under et tre som sprer sin ville duft nattetid, harsingar-treet. Hvite kyr med beige flekker over det hele under et tre fylt av hvite blomster. Vakre horn og triste øyne. Her i byen er det vanskelig å selge kjøtt, så sterke er følelsene her. Så disse avmagra inntørka dyra vil svelge mer plast og batterier, i tillegg til frukt- og grønnsaksrester fra husholdningene.

I landsbyen på den andre sida av elva hvor de brenner all halmen på jordene etter innhøstinga, en landsby som heter Bagwara ved foten av fjellkjeden Vindhya, selger bøndene noen ganger de melketomme kyrne sine. De later som om kyrne blir sluppet løs på grønne enger og får dø på en måte som er ei ku verdig. Men disse kyrne blir ført til et annet sted og i hemmelighet slaktet for kjøttet og skinnet sitt. På en rotur på elva nylig så jeg to kyr som lå og fløt i vannskorpa. Jeg lurte på om de virkelig kunne tilhørt bønder som ikke hadde hatt hjerte til å selge dem. Jeg vet ikke. Jeg spurte meg ikke for. Jeg har aldri sett at kyrne har hatt noe kjærlighetsliv heller, sjøl om jeg ofte ser løshunder pare seg og kameleoner utføre kjærlighetsakten midt i den travle gata vår, og fuglene på ledningene ta seg en kjapp en. For fornøyelsens skyld maner jeg fram de kåte rødkollene fra sangen; dei reid på kvarandre på beitet. Og kvart eit barn kunne seia, at no var det ei som skulle til stut. Ja, men No er dei blitt eit gen i nrfs forvirra, snille kropp.

Rupa er det nærmeste ei ku jeg kjenner vil komme en moderne Kamdhenu. De tre hundre og tretti millionene guder og gudinner har forlatt kroppen hennes. I tillegg til «kjærlighetshormonet» er det søppelhaugenes guder som søker tilflukt i hennes indre. Jeg har allerede betraktet henne med mitt nye blikk som jeg fikk da jeg lot sangen om kyrne strømme gjennom min egen. Alt som er trykket på plastposene, viser også gjennom, som om Rupa bare var noe helt gjennomsiktig noe. Ja, Kamdhenu hadde en kvinnes ansikt. Tenk om noen kom og ville ha melka til mora di? Hva om kalven ville ha din mors melk, du leser av denne sangen?

Oversatt av Hanne Bramness

Hentet fra boken Ti lesninger i Lars Amund Vaages forfatterskap, ute nå på Forlaget Oktober.