I dag innledes Kinesisk uke på Litteraturhuset i Oslo; et imponerende krafttak og et rikt program som dere kan ta i nærmere øyesyn her: http://www.litteraturhuset.no/kinesiskuke

Vi er nødt til å forholde oss til Kina og kinesisk litteratur og tenkning, og for mange av oss er det vel så mange spørsmålstegn som anerkjennende nikk. I anledning denne uken publiserer vi Kjetil Gybergs møte med Ma Jian – som er oversatt til norsk med romanen Beijing koma, som handler om studentopprøret på Tiananmenplassen i 1989, samt den høyt elskede reiseskildringen Rødt støv. Han blir intervjuet fredag, sammen med Yiyun Li, som har en nyoversatt novellesamling ute på Gyldendal denne uken: Skinnende gull, glitrende smaragd.

 

***

I ti år har han jobbet med å bringe hendelsene på Tiananmen-plassen ut av historiens slummer. Men Kinas kanskje fremste litterære dissident har lite håp om at en kritisk politisk bevissthet kan vekkes til live i hjemlandet.
En kald vind blåser langs de lett krummede husrekkene i Queen’s Park. Ringeklokka summer dempet bak den tunge ytterdøra. Ingenting skjer. Jeg venter, prøver på nytt. Samme resultat. Ved tredje forsøk begynner jeg å bli urolig. Skal det ende på denne måten? Jeg har ventet i snart to år på et intervju med den kinesiske forfatteren Ma Jian, men det har alltid kommet noe i veien (en barnefødsel, en stadig utsatt utgivelse av den norske oversettelsen av Beijing Coma).

I mellomtiden har et begjær vokst frem i meg. Tidligere følte jeg at Kina var for stort, at det var for mye å ta inn over seg: Det ligger der som en verden i verden, samtidig som det griper inn i de fleste ting rundt oss. Det er rett og slett for mye å forholde seg til. Det er best å la det ligge.

Men så leste jeg Rødt støv. I tre år reiser Ma Jian på kryss og tvers gjennom Kina. Han møter poeter, han møter gullgravere, rusmisbrukere og hodejegere; han treffer vakre kvinner og en levende Buddha; i millionbyen Chengdu blir han anholdt for et ulovlig stevnemøte i en park; i en landsby i Tibet er han vitne til en himmelbegravelse, der den døde kroppen blir partert og ofret til gribbene. Og under lesningen skjer det noe: Det store, umulige Kina blir plutselig noe intimt og personlig, noe man kan forestille seg en samtale med. Så jeg begynner å lese mer, om Mao, om Kulturrevolusjonen, om Firerbanden; så, etter å ha lest Beijing Coma, Ma Jians siste roman, leser jeg om Deng Xiaoping, om Tiananmen-massakren, om Charter 08. Og i det som tidligere var et ignorant mørke, begynner noe å ta form. En figur kommer til syne, en person jeg har mange spørsmål å stille, og som angivelig skal befinne seg et sted bak denne døra, et sted der inne hvor ringeklokka nå har gitt fra seg et siste halvstumt brrr.

Jeg tar noen skritt tilbake og ser opp mot vinduene i annen etasje. Ingen tegn til liv. På terskelen mellom fortauet og den lille plattingen foran huset prøver jeg å ringe nummeret agenten hans ga meg. Intet svar. Bare stemmen til Flora Drew, hans kone, som ber meg legge igjen en beskjed etter pipetonen. Pokker! Hva gjør jeg nå? Det er ingen hjemme! Men akkurat da den gnagende tvilen blir til fast overbevisning, kommer et ansikt til syne mellom gardinene i annen etasje. Et par sårbare, uttrykksfulle øyne, rammet inn av et sort, halvlangt hår. En kinesisk Buster Keaton, tenker jeg, et ansikt som stoisk synes å spørre: Hva gjør jeg her?

Ma Jian kommer ned trappen og åpner døren. Han ønsker meg velkommen. Etter å ha sluppet meg forbi, spør han meg på et nesten uforståelig engelsk: «Where you live?» Han synes lettet over å høre at jeg bor i London, at jeg ikke har kommet hele veien fra Norge. Senere, midt i intervjuet, spør han meg om jeg har barn. Jeg svarer nei. Det er det eneste vi sier til hverandre. Alt annet går gjennom Flora, hans medium. Det er hun som har oversatt alle bøkene hans, det er hun som har gitt ham en stemme. Når jeg senere spør henne om hun har oversatt andre kinesiske forfattere, svarer hun «Oh, no, no, no!» som om det skulle være snakk om utroskap.

Imens serverer Ma kinesisk te og madeleinekake. Fra etasjen over kommer lyder fra parets barn. Jeg setter meg på en stol i et hjørne og begynner å undre meg over Mas reise: Hvordan havnet han her, i et av disse anonyme viktorianske husene i Nord-London? Hva satte bevegelsen i gang? Hvordan, for en som vokste opp under Kulturrevolusjonen, kunne i det hele tatt litteraturen fremstå som en vei å gå, en vei som siden skulle føre ham til dette nesten språkløse eksilet i et fremmed land? Jeg stiller spørsmålet og stirrer spent på madeleinekaken Ma holder i hånden. Vil han dyppe den og la hele Kinas fascinerende historie komme opp av tekoppen?
Det som kommer, er en begynnelse. Vi er i Kina en gang på slutten av 1960-tallet. Kulturrevolusjonens vold og propaganda gjennomsyrer alt. Minst hundretusenvis av «klassefiender» er blitt drept, kanskje mange millioner. Fremst i rekken blant dem: intellektuelle, forfattere, kunstnere. Den unge Ma vandrer gjennom gatene i hjembyen Quingdao. Som så mange andre 14-15-åringer er han medlem av de unge rødegardistene. Han synger daglig kommunismens og partiets pris. Dette er hans verden.

På sin vandring gjennom byen får han plutselig øye på en vakkert innbundet bok på toppen av en vogn med søppel. «Bøker hadde blitt fullstendig fjernet fra våre liv,» kommenterer Ma. «Så jeg følte et sterkt begjær etter å eie den.» Han griper boka instinktivt og begynner å bla igjennom den. De vakre illustrasjonene rører ved noe dypt inne i ham. «Det var en nesten mystisk opplevelse,» forklarer han. «Det fikk meg til å innse at det fantes en annen verden enn den jeg eksisterte i.»

Den unge Ma står som trollbundet. Han enser knapt mannen som drar vogna, før gamlingen plutselig snur seg mot ham og roper: «Legg den tilbake! Det der er borgerlig søppel!» Ma tenker seg raskt om. Han vet han kan hamle opp med gamlingen, men velger i stedet forsiktig å lirke ut illustrasjonene og legge boka tilbake på lasset. «Fra det øyeblikket visste jeg at mitt liv på en eller annen måte ville bli forbundet med dette nærmest hellige objektet,» sier Ma. Det synes mindre viktig hvilken bok det var, men han husker det godt: En helt i vår tid av Mikhail Lermontov. Det skulle gå mange år før han fikk anledning til å lese den.

Senere, tidlig i 20-årene, flytter Ma Jian til Beijing og får jobb som fotograf for et statsdrevet propagandablad. Kulturrevolusjonen er over og Ma blir raskt en del av kunstnermiljøet i hovedstaden. På begynnelsen av 80-tallet er det først og fremst maler han er, en som holder hemmelige utstillinger for andre malere, poeter, og tidvis utlendinger. Den gradvise åpningen av Kina som finner sted under Deng Xiaopings første år ved makten, har brakt med seg en plutselig strøm av vestlig litteratur. I miljøet der Ma vanker, kan det nå virke som om alle skriver: Nobelprisvinneren Gao Xingjian hamrer ut eksperimentelle teaterstykker, andre skriver poesi, mens Ma helt naturlig begynner å skrive noveller. Gradvis skal han komme til å innse at malerkunsten ikke er nok, at i en totalitær stat er det litteraturen som er det mest kraftfulle redskapet for utforskningen av selvet. Men det skal ta ham tre år på reisefot å nå den endelige erkjennelsen.
I Rødt støv ser vi Ma Jian rømme fra propagandajobben i Beijing. Liberaliseringen etter Maos død er i ferd med å strammes inn igjen, og blir raskt erstattet av en ny kampanje mot «spirituell forsøpling». Bohemen Ma har kommet i skade for å tegne inn et spørsmålstegn på et bokomslag, og blir umiddelbart beskyldt av ledelsen for å ville antyde at sosialismen ikke vet hvor den er på vei. Men istedenfor å gi seg i kast med kommuniststatens fremste sjanger, en selvkritikk, legger han ut på veien med Walt Whitmans Leaves of Grass i hånden. «Den reisen fra selvkritikk til selvbejublelse var svært vanskelig å foreta,» understreker Ma. «På den tiden var alle bundet til en arbeidsenhet, og bevisstheten var fylt til randen med studier av politisk propaganda. Det fantes ikke rom for folk til å ta et skritt ut og reflektere over sine liv. Men jeg følte en unik dragning mot å trå ut av denne innhegningen og begi meg ut på veien. Det ga meg rom til å tenke, selv om det mer var en flukt enn en reise. Jeg var på rømmen.»

Han var ikke den eneste. Omtrent på samme tid så Gao Xingjian seg nødt til å legge ut på en tilsvarende reise. Det skulle gi Xingjian stoff til romanen Åndefjellet, en særegen filosofisk meditasjon over søket etter indre ro og frihet i det postrevolusjonære Kina. Også Ma Jians Rødt støv er en litterær respons på regimets langsomme kvelning av selvet, om enn skrevet i et helt annet litterært register: Den beat-inspirerte reiseskildringen, som er blandet med sosial reportasje og etnografiske observasjoner, er løselig bundet sammen av en buddhistisk søken etter frihet. Men etter å ha oppsøkt selv de mest avsidesliggende deler av Kina, går det opp for Ma at det ikke lenger er noe sted å flykte. Som han oppsummerer det i dag: «Å finne frihet i Kina er en umulighet.»

Det som kjennetegnet kinesisk litteratur på denne tiden, var den såkalte Roots-bevegelsen. De nye innskjerpingene av ytringsfriheten fikk forfatterne til å innse at de fortsatt ikke kunne skrive om sin egen virkelighet. «Så de dro til fjerne deler av Kina for å skrive om minoritetskulturer,» forklarer Ma. «Slik kunne de smugle inn sitt syn på samfunnet, politikken og kulturen.» Stick out your tongue, Ma Jians novellesamling fra 1987, tok denne litteraturen ut i det ekstreme: Med en moralsk sett tvilsom forteller, en lang rekke erotiske scener og en skildring av livet i Tibet som på ingen måte falt i god smak hos de kinesiske makthaverne, ble teksten umiddelbart forbudt. «Da myndighetene forsto at root-litteraturen handlet om å kommentere virkeligheten og uttrykke misnøye med systemet, stemplet de den som ’borgerlig liberalisme’,» sier Ma. Stick out your tongue ble første offer i denne kampanjen. Særlig det pornografiske aspektet ble fremhevet av myndighetene, men Ma understreker at hans anliggende var et ganske annet. «Jeg dro til Tibet som en religiøs pilegrim, men mistet min tro,» oppsummerer han. «Jeg innså at religion, like mye som politikk, begrenser individet.»

Siden den gang har alle Ma Jians tekster vært forbudt i Kina. For noen år siden fant han likevel en utgiver som var villig til å ta sjansen. Forleggeren forandret navnet på forfatteren og lot bøkene gå gjennom den kinesiske sensuren. Det som kom ut på den andre siden, var mer eller mindre verdiløst. «De er ganske sofistikerte,» sier Ma. «Det er for eksempel en scene i Rødt støv der jeg omtaler Allen Ginsbergs Howl. Jeg beskriver hvordan de amerikanske bohemene kunne synge ut sin fortvilelse på åpen gate, og hvordan det for meg høres ut som paradis. Du kan i dag lett få tak i Howl i Kina, men det faktum at jeg kommenterte diktet, og beskrev friheten som himmelsk, var å gå over streken.» Alle referanser til Ginsberg ble strøket. De var rett og slett for farlige for den kinesiske staten. Ma ser en dypere ironi i det hele: «Det sier mye om distansen mellom våre to kulturer at Ginsbergs form for opprør og desperasjon for oss kunne fremstå som den ultimate frihet.»
Hadde den kinesiske sensuren fått lov til å gå løs på Beijing Coma, Ma Jians episke skildring av protestbevegelsen som ble knust på Tiananmen-plassen i 1989, ville det antagelig kun vært blanke ark tilbake: Hendelsen er i dag fullstendig slettet fra alle offisielle historiebøker. «Det er som om disse seks ukene i kinesisk historie aldri fant sted,» sier Ma. «Det var derfor mitt inderlige ønske å bringe alle menneskene fra dette viktige øyeblikket tilbake til live.» I sitt ti år lange arbeid med denne litterære gjenoppstandelsen har Ma blant annet kunnet trekke på sine egne erfaringer fra maidagene i 1989. Han fulgte begivenhetene på nært hold, helt til broren ble utsatt for en ulykke og Ma måtte dra til hjembyen for å se til ham. Noen dager senere skulle tanks rulle inn over de forsvarsløse studentene.

I sitt forarbeid foretok Ma også en lang rekke intervjuer med studentlederne, vanlige studenter og andre som var til stede på Tiananmen-plassen de skjebnetunge ukene. Han leste det som var av memoarer, øyenvitneskildringer og historiske nedtegnelser. I Beijing Coma søker han en fin balanse mellom dokumentaristisk sannferdighet og litterær sannhet. I romanen heter for eksempel studentlederne Ke Xi, Bai Ling og Han Dan; i virkeligheten het de Kaixi, Chai Ling og Wang Dan. «Jeg valgte disse navnene for å vise at karakterene er avskygninger av virkelige mennesker,» sier Ma. «Men de er egentlig sammensatte karakterer, og deres skjebner er ofte forskjellige fra de virkelige menneskene.» Selv beskriver Ma romanen som et orkesterstykke: I bakgrunnen skyggekoret av studentledere; i forgrunnen de fiktive hovedpersonene som utgjør forfatterens virtuose soloinstrumenter.

Fremst blant dem er jeg-fortelleren Dei Wei. Han blir skutt i hodet når militæret brutalt knuser den fredelige demonstrasjonen, og boka er hans tilbakeblikk på hendelsene fra en komalignende tilstand. Dei Wei er langt på vei den perfekte metafor, et krystallklart bilde på Ma Jians budskap. Men det er også et stykke tragisk virkelighet som har avfødt en litterær sannhet. «Jeg tenker på min bror som falt i koma for 20 år siden,» skriver Ma i en artikkel publisert i forbindelse med 20-årsmarkeringen for Tiananmen-massakren. «I dag er han i stand til å spise, drikke og sove, men han har ingen følelser eller selvrespekt. Han kan ikke snakke, men han kan sitte foran tv-skjermen og le så tårene triller. Eller han kan stirre opp i taket i timevis. Han har ingen kontroll over sitt liv. Han er som det kinesiske folk.»
Under forarbeidet fikk Ma også tilgang på opptak fra et møte som ble holdt mellom de tidligere studentlederne en tid etter massakren. Det skulle vise seg å være en viktig kilde. «Det ga meg en fornemmelse av fenomenets kompleksitet,» sier Ma. «Disse lederne var selve drivkraften bak bevegelsen, og det som karakteriserte dem, var kaos.» Og romanen tar oss med inn i selve hjertet av denne kaotiske malstrømmen: Inn i de trange, ofte illeluktende sovesalene på Beijing-universitetet, der tanker av seksuell, politisk og mer generell karakter svirrer rundt som hissige hormoner. Da den reformvennlige politikeren Hu Yaobang plutselig dør, brister murene som har holdt misnøyen tilbake. Studentene strømmer spontant til Tiananmen-plassen for å vise sin respekt, og i kjølvannet begynner gradvis en organisert politisk bevegelse å ta form.

Ma Jians beskrivelse av denne protestbevegelsen er ingen hagiografi; det er ingen hyllest av revolusjonære helter. Det har Kina nok av. Han har et kritisk blikk og beskriver inngående maktkampen mellom studentlederne, den stadige forvirringen og tvilen, de mange selvmotsigelsene. Han søker en rød tråd i de kaotiske hendelsene, men den glipper stadig unna. «Tiananmen-bevegelsen var et stort frislipp av svært noble følelser, av fortrengt håp og idealisme,» understreker Ma. «Men fundamentet var sviktende: Akkurat da bevegelsen var i ferd med å ta av, måtte lederne snike seg av gårde for å lese seg opp på den amerikanske grunnloven; de skrev bannere som ba om menneskerettigheter, men det ordet hadde aldri tidligere eksistert i Kina, så de ante ikke hva det innebar.»


I en sentral scene i boka våger tre arbeidere fra provinsen å kaste maling på det store Mao-portrettet som skuer ut over de mange tusen demonstrantene. Det skaper umiddelbart panikk blant studentlederne: Å skjende Mao var å gå for langt. De tre aktivistene blir tatt til fange og utlevert til sikkerhetspolitiet. Samtidig trekker det opp til uvær. Studentene kryper fryktsomt sammen, som om de venter på Guds vrede. «Det jeg ønsker å vise, er studentenes blindhet for den fundamentale årsaken til deres lidelser: Mao og partiet han skapte,» kommenterer Ma. «Studentene var ute av stand til å løsrive seg fra systemet som hadde skapt dem. De var ikke i stand til å ta et skritt ut av den ideologiske innhegningen og kritisere sin egen historie fra et mer fundamentalt perspektiv.» Som en av studentlederne forklarer en utenlandsk journalist: «Vårt eneste forbilde er Kulturrevolusjonen.»

«Kina var forskjellig fra Øst-Europa,» påpeker Ma med referanse til Murens fall. «Der hadde de en religiøs kultur som dannet en alternativ spirituell virkelighet, en alternativ bevissthetstilstand, forskjellig fra den politiske som vi levde under. I Kina var hvert aspekt ved ens tenkning kontrollert, og i et slikt system er det svært vanskelig å utvikle en moden, uavhengig bevissthet.»
Til nå har intervjuet vært en trekant uten grunnlinje: Jeg har stilt spørsmål til Flora, hun har oversatt til Ma, som så lavmælt har svart henne tilbake. Men når jeg spør ham fra hvor kravet om demokrati vil komme i fremtiden, henvender han seg plutselig direkte til meg. Han søker øyekontakt og synes å ville bryte gjennom språkbarrieren mellom oss. Jeg tar meg i å nikke forstående.

«Dette er svært urovekkende,» oversetter Flora etter en lang talestrøm. «Folk har begynt å spørre seg hva demokratiet kan gi som kommunistpartiet ikke allerede har gitt dem. De tror at de nå nyter 90 prosent av de friheter som andre har, så hva raker det dem at de ikke har ytrings- eller publikasjonsfrihet? Folket har gått fra disse enkeltutbruddene av opprør til å bli vant med systemet. I denne prosessen har de intimt forbundet sitt innerste vesen med ideen om nasjonen og partiet. Det er dette de får sin egenverd fra, og de føler ikke noe behov for å tenke fritt. Idealet om individualisme har man lykkes med å knuse. Det kinesiske folk har funnet seg vel til rette i rollen som statens gisler.»


Ma finner få grunner til håp og har vanskelig for å se for seg hva som kan sette i gang en forandring. «Kanskje sosial uro,» sier han omsider, «som disse bondeopprørene og etniske konfliktene som flammer opp med jevne mellomrom. Kanskje kan det få de bedagelige masser til å forstå at deres liv ikke er så trygge som de tror, og kanskje vil det få dem ut av apatien. Eller kanskje utenlandske forretningsfolk og de multinasjonale selskapene som bringer velstand til Kina: Kanskje vil de sakte også kunne bringe sine verdier, respekten for individet. Men for øyeblikket ser det ikke slik ut. Jo mektigere Kina blir, jo lavere verdsatt blir kvaliteter som frihet og menneskerettigheter. Og de internasjonale selskapene hever ikke Kinas moralske nivå. Det er Kina som senker deres.»


Hva med litteraturen? spør jeg naivt. Hvilken rolle kan forfatterne spille i en slik situasjon? «Vi kan undersøke fortiden og prøve å forstå fremtiden, uansett hvor absurd eller tragisk den enn måtte være,» sier Ma. «Men i Kinas tilfelle vil selv det vi kan si om nåtiden, aldri nå igjen virkeligheten, for den forandrer seg hver dag på måter vi ikke kan spå. Så i siste instans står vi tilbake med et hakeslepp og et tomt, brustent blikk. Det finnes ingen presedens for hva Kina er i dag. Det er en helt unik situasjon, der man har skapt en befolkning uten nysgjerrighet, uten en følelse av ansvar for nasjonens fortid, og uten et ønske om å finne mening i sin egen historie.»

Ma forteller om et intervju han gjorde for svensk tv som nylig fant veien til internett. Hans meninger ble umiddelbart møtt med en flom av refselser fra kinesiske nettbrukere som beskyldte ham for å være en slave av de «kapitalistiske demokratene». En av mødrene som mistet sin sønn under massakren på Tiananmen-plassen, ble møtt med tilsvarende aggresjon da hun i en YouTube-video ble vist gråtende i forbindelse med 20-årsmarkeringen. Hun ble beskyldt for å rakke ned på Kina og for å stå i ledtog med amerikanske forretningsinteresser. «De ville se henne jaktet ned og slått til døde,» sier Ma. «De hadde ingen interesse av å finne ut hva som lå bak tårene, ingen interesse av å undersøke hendelsene på Tiananmen-plassen, de hendelsene som formet hennes liv og deres egne.»


Gjennom litteraturen forsøker Ma Jian å gi et svar på hva slags individ «dette sinnssvake, forvirrede samkoket av et system» er i stand til å produsere. Men han innser at han primært vil måtte innta tilskuerplass og stirre med fascinert avsky på det som er i ferd med å ta form. «Da de vestlige kapitalistene reddet kommunistpartiet med sine investeringer i landet, slapp de ånden ut av flasken,» sier han. «Løftet var at ånden skulle oppføre seg pent og følge internasjonale lover. Kort sagt: være en god ånd. Men det er fortsatt et åpent spørsmål hvorvidt den vil leve opp til sitt løfte. Og vi vet virkelig ikke, nå når den først er frigitt, hvilke ødeleggelser den kan bevirke.»
Det har begynt å bli mørkt ute. Et av Mas barn kommer løpende inn gjennom døra og slår sprekker i alvoret. Mas øyne lyser opp. Han løfter henne høyt i været, mens jeg stille begynner å pakke sammen opptaksutstyret. Mot slutten av samtalen kom vi inn på en grotesk scene i Beijing Coma: En av studentlederne blir overkjørt av en tanks, og Dei Wei beskriver først kroppen som fullstendig jevnet med jorden. Men da han kommer tilbake til åstedet en tid etter, ser han plutselig at kroppen har hevet seg litt fra asfalten. «For meg er det den viktigste scenen i boka,» sa Ma. «Den viser at mennesket aldri helt vil la seg knuse.» Et stykke minimal optimisme å ta med seg på veien ut.


Da jeg snur meg på vei ned trappa, står Ma Jian med datteren på armen og vinker. Han ser lykkelig ut. Noen vil kanskje innvende at man umulig kan legge for mye vekt på hva en enslig dissident, langt fra den rivende utviklingen i hjemlandet, har å si. De kan si hva de vil. For meg begynner Kina her, bak denne døra jeg lukker bak meg på vei ut i et vinterlig, forblåst Nord-London.