Onsdag 28. september kl. 1900, i Wergeland - kr. 90,-

Romanens Möbius-bånd - Intervju med Mircea Cartarescu

Av Audun Lindholm

«Å lese Cartarescus prosa er som å åpne en dør inn til et rom som er utrolig rotete, og samtidig preget av en nesten pertentlig orden. Cartarescus store evne er å beskrive livets rot med en vanvittig presisjon.» Slik ble Mircea Cărtărescu (f. 1955) introdusert av Stig Sæterbakken da den rumenske forfatteren gjestet Lillehammer under Norsk Litteraturfestival i år, i forbindelse med lanseringen av de norske oversettelsene av første bind av romantrilogien Orbitor: Venstre vinge (Bokvennen), og essaysamlingen Europa er formet som hjernen min (Gasspedal).

En annen mulig beskrivelse av Orbitor ville være å si at trilogien er et selvbevisst svar på de store romanverkene av Proust og Joyce – en uttømmende beskrivelse av en rumensk oppvekst under kommunismen, utført av en forfatter som ikke legger skjul på verken sine høylitterære, folkelige eller religiøse kilder.

Man kunne også ha tatt utgangspunkt i essayet «En ikke-laodikeisk dusj», der Cărtărescu skriver at det gjelder å vedlikeholde følsomheten for språkets historiske dybde – for eksempel hva en enkel allusjon kan trekke med seg av betydning. Om historiens overlagringer er den ene aksen i Cărtărescus språksyn, er romanenes bruk av språkets samtidige, horisontale utstrekning – særlig nevrofysiologisk og kaosteoretisk vokabular – den andre aksen: også språkets horisontale utstrekning hører med i den større, myriadiske bevisstheten som trilogien er på jakt etter.

Man kunne ha sagt alt dette, og bare såvidt ha begynt på innsirklingen av Cărtărescus skrivemåte. Og ennå ville ikke det mest umiddelbare trekket ved dem ha vært nevnt: At tekstene har en veldig fremdrift og nærmest gir inntrykk av å være skapt i en serie energiutladninger, av en forfatter hvis observasjonsevne og assosiasjonsberedskap er like uforlignelige.

Av Cartarescu foreligger på norsk allerede romanene Travesti og Nostalgien. I Sverige er de to første bindene av Orbitor oversatt av Inger Johansson. Steinar Lone går etter Venstre vinge videre med de to neste bindene.

Samtalen med Cartarescu foregikk i to etapper: Først offentlig i Café Banken nær Lillehammer sentrum, så på tomannshånd under en spasertur på Maihaugen. De historiske bygningene fikk oss til å snakke vel så mye om Hellige Olav, Ivan den Store, Vlad Dracul og Svartedaudens herjinger i Europa som om Cărtărescus bøker; blant annet dukket det i løpet av samtalen opp noen uventede paralleller mellom sagnet om Jostedalsrypa og romlaboratoriet på planeten LV-426 i Alien 2. I det følgende er en liten del av samtalen gjengitt, fortrinnsvis det som handlet om den nylig avsluttede romantrilogien Orbitor.

«Joyce fikk Dublin, Borges fikk Buenos Aires, Durrel fikk Alexandria,» har du skrevet i et essay om hvordan du oppdaget at også Bucureşti kunne være et opphav til litteratur, en by å skrive romaner om. Orbitor. Venstre vinge begynner med en skildring av den unge Mircea på gutterommet i blokkleiligheten og «de femten årene der jeg sittende på kisten med fotsålene på radiatoren hadde trukket fra gardinene og sett ut på byens gigantiske himler». Kan man kalle Orbitor-trilogien en utforskning av Bucureşti som litterært sted?

Det jeg i alle fall kan si, er at jeg de siste 15 årene ikke egentlig har utforsket Bucureşti; jeg har oppfunnet byen. Bucureşti i Orbitor er en fullstendig konstruert by. Som tittelen på essayet sier, er det «Mitt Bucureşti». I dag er ikke denne byen et særlig godt sted å leve, det er en overfylt hovedstad med 3 millioner mennesker, altfor mange biler og kraftig forurensning – ikke minst lydforurensning. Det er også blitt et symbol på en hensynsløs kapitalisme, et sted der industri- og oljemagnatene overbyr hverandre i arroganse overfor resten av befolkningen. Ikke minst er det en farlig by å bo i.

Det Bucureşti jeg skriver om er ganske annerledes. Det er min barndoms og ungdomstids Bucureşti. Byen var objektivt sett mye vakrere da, men for meg var den noe mer, et mirakel, et underverk som det lille barnet så overalt rundt seg. Barnet er en bricoleur, en som setter sammen sin verden etter hva han kan få fingrene i. Så jeg har et komplisert kjærlighet/hat-forhold til Bucureşti. Da jeg begynte å skrive Orbitor, var det kjærligheten som rådet. De siste årene mislikte jeg byen sterkere og sterkere. Bucureşti er i dag en byggeplass for ruiner.

Du kaller barnet en bricoleur – man kan kanskje si det samme om romanforfatteren?

Ja. Som regel starter jeg med noe hverdagslig og realistisk som jeg kjenner godt, og deretter, trinn for trinn, tar tekstens egen logikk over. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive på neste side, jeg har ingen plan, jeg vet ikke hvor jeg er på vei. Jeg drar nytte av at jeg skriver svært sakte: Jeg skriver for hånd, og har god tid til å tenke samtidig. Det viktigste er hver enkelt sides tekstur – den er viktigere enn historien eller personene eller den større konstruksjonen. Håndskriften skaper et intimt forhold til det hvite arket; det fungerer nesten som et speil. Når skrivingen virkelig lykkes, kan jeg oppleve det som at teksten allerede er skrevet, og at jeg bare visker ut det hvite som skjuler den.

 

De fleste prosaforfattere starter med et sterkt inntrykk eller et klart bilde som de skriver ut fra, for så å utvide og gradvis konstruere en helhet. Jeg forsøker heller å gjøre hele skriveprosessen til en serie av slike inntrykk. Og jeg må innrømme at også når jeg leser andre romaner, selv de mest realistiske av dem, er oppmerksomheten min rettet mot disse øyeblikkene, mot visse sider og enkeltformuleringer.

 

Området mellom minner og drømmer later til å være en hovedressurs for tekstene dine. «For du beskriver ikke fortida ved å skrive om gamle ting, men om den tåkete lufta mellom deg selv og den,» står det tidlig i Orbitor – Venstre vinge. Og senere: «Jeg var alltid redd for å sovne. Hvor ville skapningen min være i så mange timer?»

Jeg synes selv at de beste sidene i Orbitor ikke er de realistiske, men de fantastiske, de oneiriske. De eldste minnene man har, fra man er to, tre eller fire år, ligner mest av alt drømmer. Vi husker kanskje bygninger vi så, landskap og mennesker – og vi har følelsen av at de må ha vært virkelige, hvis ikke kunne vi ikke sett dem for oss med så levende detaljer. Det er det samme med noen av drømmene våre. Jeg har sterke minner om enkelte drømmer jeg har hatt, vanvittige og forstyrrende drømmer. Jeg forestiller meg drøm, minne og virkelighet som et Möbius-bånd, der man ikke kan skille sidene fra hverandre. Jeg endrer ikke historiske fakta, men jeg fyller hullene i minnet mitt med fantasier. Der jeg ikke finner informasjon, lar jeg pennen arbeide.

 

Da dreier det seg ikke bare om dine egne barndomsminner, men også om familiens forhistorie?

 

På begge sider var forfedrene mine bønder, og slektsleddene fra oldeforeldrene mine og bakover ligger i det dunkle. På et tidspunkt begynte jeg å forestille meg hvordan de kan ha levd. I Venstre vinge handler det mest om min mors bulgarske forfedre. Jeg så for meg de fantastiske eventyrene til en hel landsby i Bulgaria, som ble tvunget over det islagte Donau og til å ta tilflukt i Romania – på grunn av noen merkelige hendelser der engler og demoner braket sammen i en eskatologisk kamp rundt landsbyens kirkegård. I det tredje bindet er det min fars familietre som står i fokus. Der har jeg forestilt meg en polsk prins som aldri har eksistert, og hans … la oss kalle det aristokratiske forhold til en jødisk kvinne som etter hvert bosatte seg i Romania. På denne måten så jeg for meg at også jeg kunne ha vært aristokrat – i alle fall i mitt eget hode.

 

I kapittelet etter flukten fra landsbyen, dukker det opp beskrivelser av Big Bang. Her er vi svært langt unna den konvensjonelle slektskrøniken: Med ett er teksten over i det kosmologiske?

Det kommer nok fra lesevanene mine. Som leser sluker jeg alt jeg kommer over. Jeg setter meg selv mye høyere som leser enn som forfatter. Ofte overrasker jeg meg selv; forleden dag tok jeg meg i å lese en logaritmisk tabell som jeg fant i en venns leilighet. Jeg leser filosofi og vitenskap og poesi like ivrig.

 

Det opptrer blant annet en del evolusjonære fantasier i Orbitor?

 

Jeg har alltid vært fascinert av denne ekstraordinære ideen om at embryoet i mors mage går gjennom alle trinnene i artens utvikling. Ganske tidlig er det som en fisk, det utvikler lemmer som et primitiv pattedyr – og så videre. Embryologene sier at ontogenesen gjentar filogenesen. Dette er et dikt i seg selv: Vi var fisker, så var vi frosker, så var vi jeg vet ikke hva …

Men bokas Leitmotif er at fremtiden ikke er noe for mennesket, mens fortiden er alt. Jeg ser for meg menneskeheten som delvis blind. Vi kan se fortiden, men ikke fremtiden. Symmetrien tilsier at vi ser fremtiden på samme måte som vi ser fortiden, men det gjør vi jo ikke. Vi er som sommerfugler med bare én vinge; vi flyr kun med minnet. Vi mestrer fortiden, men er slaver av fremtiden. Hvis vi hadde husket fremtiden, ville vi ha vært profeter; profetene er på et vis de fullstendige menneskene. Og som vi vet, lover evangeliene oss at det vil komme en tid da vi alle vil profetere, da vi alle vil snakke englenes språk.

 

Proust beskrev menneskene som «kjemper neddykket i årene», «om det så måtte få dem til å ligne rene uhyrer»?

 

Venstre vinge er en bok om fortiden, og typologisk, om ikke i verdi, kan den sammenlignes med Proust. Samtidig anstrenger Orbitor som helhet seg for å kunne se fremtiden. Første bind er nedsunket i fortid, andre bind er i likevekt mellom fortid og fremtid, mens tredje bind fokuserer på fremtiden.

 

Symmetri er et viktig prinsipp i bøkene. Mest iøynefallende opptrer det i titlene på bindene i trilogien?

 

Titlene beskriver romanen som en sommerfugl. Jeg valgte denne formen fordi sommerfuglen er et pregnant emblem for menneskets tilstand. De gamle grekerne beskrev Psyche som en kvinne med sommerfuglvinger. De kalte mennesket en sommerfugl. Hvorfor? Fordi sommerfuglen er underlagt metamorfose. Først er den en larve, så stenger den seg inne i en puppe, så gjenoppstår den som en bevinget skapning. På samme måte er det med oss: Vi er larver som kravler rundt, så stenges vi inne – og vi håper å komme ut derfra og erobre det virkelige livet.

 

Du nevner greske myter – Orbitor forholder seg aktivt til både mytologi og Bibelen?

 

Bibelen er grunnleggende, ja, selve grunnlaget for romanen. Jeg ble oppdratt som ateist. Foreldrene mine var rettroende kommunister: Jeg og søsteren min var aldri på innsiden av en kirke mens vi vokste opp. Bibelen leste jeg først etter at jeg fylte 30. Jeg hadde en generell idé om at Bibelen inneholdt slektstavler, ættefeider og mystiske opplevelser. Kort sagt: Jeg ante ingenting om hva Bibelen var. Jeg begynte å lese den som en roman. Etter hvert fant jeg ut at det slett ikke var noen roman … I syv år leste jeg i Bibelen hver dag, og aldri har jeg fått så mye ut av en bok verken før eller siden. Jeg tror at når vi har hatt så store forfattere blant oss som Dante og Shakespeare og Dostojevskij, skyldes det Bibelen. Og grekerne. Uten Jesus og Sokrates ville vi ikke ha vært noenting. Vi skylder grekerne, kristendommen og jødedommen alt.

 

Det later til å være en sterk påvirkning fra Kabbalah i måten du avleser omgivelsene mening på?

 

Jeg har vært opptatt av Kabbalah. Men kabbalistene gjør på sett og vis det vi alle gjør når vi leser og forsøker å finne mening i verden – det er en grunnleggende hermeneutisk operasjon, bare at de strekker den usedvanlig langt.

 

De mest reseptive partiene i Orbitor får meg til å tenke på Francis Quarles' vers: «The World's a Book in Folio, / Written All Over With God's Perfect Characters» …

Ja, Nietzsche hevdet som kjent at verden bare kan rettferdiggjøres som estetisk fenomen. Instinktivt føler jeg at han har rett, en erfaring jeg tror jeg deler med mange forfattere. Samtidig er det ikke nok bare å lese denne boka som Gud har skrevet, for å fortsette i bildet. Hvis du som forfatter er et skrifttegn i tilværelsens store bok, bør du ikke da forsøke å vende ansiktet mot skaperen din, i stedet for bare å avlese de andre tegnene? Boka er en horisontal overflate, men forfatteren trenger ikke å lese den utelukkende horisontalt; han kan også forsøke å se i en vertikal retning – og på den måten vende seg mot den andre forfatteren, som står bak det hele. Jeg tror at dette er den største utfordringen.

Snakker du da om en mystisk opplevelse, eller snarere om en slags prometheisk protest?

 

Det kan vel være begge deler – kanskje i én og samme bevegelse.

Den svenske forfatteren og kritikeren Malte Persson har skrevet om Orbitor at han ikke kjenner til noen annen samtidig forfatter som er så nær den religiøse metafysikken som deg. Han sier at hvis denne metafysikken hadde vært presentert gjennom noe annet enn et kunstverk, ville han neppe ha brydd seg om den. Men siden den presenteres gjennom romanformen, føler han seg tiltrukket av den, og begynner å spekulere over om den burde forstås som noe mer enn spekulasjoner i en roman … Hvor mye av metafysikken i romanen er noe du selv tror på?

Nesten ingenting. Når jeg berører metafysiske emner, er det ikke fordi jeg er en kjenner eller tilhenger av den ene eller den andre filosofen eller trosretningen. Men romanen gir meg friheten til å strekke tankerekkene mine så langt jeg klarer. Jeg tror at jeg grunnleggende sett gjør to ting som forfatter: Jeg beskriver et fengsel, og jeg prøver å unnslippe dette fengslet. Jeg har ofte sagt at Orbitor-trilogien er et kart over hjernen min, men den er også et forsøk på å flykte fra den.

 

Kafka har en parabel der han beskriver en lang og strabasiøs ferd. På et tidspunkt stopper han fordi han ser en høy mur foran seg. Og han skjønner at muren er hans egen panne: Han har beveget seg til grensene for hva han kunne tenke. Min egen kunsteriske og intellektuelle ambisjon er å sprenge meg gjennom denne muren, min egen pannebrask. Jeg føler meg ydmyket av begrensningene som ligger i den hodeskallen jeg bærer på.

 

Er de religiøse motivene bare en av måtene denne flukten kan finne sted på?

Ja, og de er ikke viktigere enn de andre. De er ikke viktigere enn de mest minutiøse konkrete beskrivelsene eller forsøkene på å huske lenger tilbake enn de tidligste minnene mine. Først og fremst vil jeg prøve ut de måtene som historien har gjort det mulig for oss å tenke på. Det er ingen rangordning her.

 

Dette illustreres også av hvordan du trekker på en rekke ulike litterære kilder, og mikser dem sammen. Underveis i Venstre vinge oppdager man gradvis en egen underverden, først under Bucureşti, deretter under New Orleans – den viser seg etter hvert å være global. Selv assosierte jeg til H.P. Lovecrafts skrekkfortellinger mens jeg leste disse beskrivelsene …

Ja, det er hundrevis av historier i romanen, boken har en levende, myldrende overflate, den er ikke bare en meditasjon over filosofi og religion. I Tyskland ble tittelen på boka forandret fra Orbitor. Venstre vinge til Die Wissenden – De som vet. Forleggeren mente at denne tittelen ville appellere til leserne av Dan Brown, Illuminati, bøker om konspirasjoner og sekter som styrer verden, den slags. Hovedinspirasjonen til denne underjordiske verdenen er Ernesto Sabatos roman Abaddón el Exterminador. En annen fantastisk bok om underjordiske nettverk er Thomas Pynchons V., en av de viktigste romanene i vår tid, som har påvirket meg mye. Men underjordiske verdener er tilstede overalt i litteraturen. Helvete, Inferno, er jo i seg selv en underverden.

 

Også beskrivelsene av geometrisk umulig arkitektur fikk meg til å tenke på Lovecraft – og likhetene med Cthulhu-mythosens parallellverden Dreamlands.

 

Jeg følte meg umiddelbart fortrolig med Lovecrafts verden da jeg begynte å lese bøkene hans, som jeg først fikk tak i på fransk. «Through the Gates of The Silver Key» er en av fortellingene jeg liker best, dessuten en fortelling om en svært trist, svært ensom person, som våkner opp langt nede i noen enorme grotter uten å vite hvorfor han er der. Han begynner på ferden mot overflaten, og finner til slutt en hemmelig utgang til vår verden. Der støter han på et herskapelig hus hvor en fest finner sted. Han forsøker å komme i kontakt med deltagerne på festen, men de flykter. Så passerer han et speil, og innser hvorfor: Han er et fryktelig monster. Det er fortelleren som er monsteret! Den historien gjorde sterkt inntrykk på meg.

 

En annen likhet er at du ikke viker unna lange remser av adjektiver og svært fargerike beskrivelser. Her kan man dessuten komme til å tenke på Poe. Denne ekstravagante ordbruken er ofte blitt brukt mot begge forfattere?

 

Ja, det stemmer – også Maupassant er vel relevant å nevne her. Selv elsker jeg å skrive barokt. Klimakset for denne rike stilen er i den tredje delen av Orbitor, der jeg beskriver en scene som finner sted i det nordlige Italia. Jeg fikk en veldig nytelse av å skrive ut dette på en så manieristisk, flamboyant måte som mulig – dette partiet er nok det jeg setter høyest av alt jeg har gjort. Det er skrevet på en nesten umulig barokk måte, som går mot alle regler.

 

Du sier at du ikke fikk lese Bibelen hjemme. Kan man si at det opparbeidet seg tilsvarende tabuer i litteraturen i forrige århundre? At en del motiver og litterære grep ble forvist til populærkulturen?

Ofte er bøkene mine blitt beskrevet som postmoderne, fordi de ikke skiller mellom kunst og folkelig kultur. De blander populære og høyverdige kilder, og jeg forholder meg med samme lyst til folklore, gatekulturen og de mest høyverdige verk. Når jeg underviser på universitetet, underviser jeg like gjerne i folkelige tradisjoner som i europeisk litteraturhistorie. Jeg har skrevet en 600 siders bok om den rumenske postmodernismen. Men jeg ser ikke på meg selv som en postmoderne forfatter; desperasjonen i bøkene mine går ikke så godt sammen med den postmoderne leken. Postmodernismens insistering på immanens står også i motsetning til driften i det jeg skriver mot en sannhet som ikke finnes i denne verden, som er utenfor denne verden, som hos Wittgenstein. Denne driften er nok blitt tydeligere i de senere bøkene mine.

 

Flere av dine skandinaviske lesere har kommentert denne endringen. I Travesti har hallusinasjonene og hengivelsen til forestillingene en rasjonell forklaring – i Orbitor er det vanskeligere å avgjøre hva som er hva av drøm og virkelighet, tankespinn og tro. Hva er forholdet ditt til de tidlige romanene dine i dag?

Den tredje delen av Orbitor sammenføyer alt jeg har skrevet; noen underjordiske tunneler leder til de viktigste historiene i Nostalgien og Travesti. Jeg forteller om handlingen som skjuler seg som det uuttalte sentrum i Travesti: En opplevelse i barndommen av homoseksuell aggresjon. Travesti er min eneste psykoanalytiske roman, om et barn som er født som hermafroditt, slik at foreldrene må velge kjønn. I gutten skjuler det seg en jente som må be om retten til selv å snakke. Mange kritikere sa at den var et steg tilbake fra Nostalgien, og jeg var svært deprimert etter utgivelsen. Men gradvis vant den større anerkjennelse, og ble en kultroman. Ganske uventet ble fiasko vendt til triumf. Det er også noen sider i den romanen som fikk meg til å begynne på Orbitor, de fungerte som en slags portal for den senere romanen. Uten dem ville jeg nok ikke ha turt å gå løs på Orbitor.

 

Travesti er også av et langt mindre format, rent volummessig. Et sted skriver du om en bok av Mircea Eliade at anslaget er bra, men at han kaster bort den gode ideen på en altfor kort bok. Her formulerer du det motsatte synet av Borges, som mente at man i stedet for å skrive uendelig lange romaner, burde forestille seg at de allerede var skrevet, og deretter skrive en kommentar?

Ja, Borges skrev i et forord til en av bøkene sine at det er et fullstendig sløseri av tid og talent å skrive store bøker. Hvorfor skrive 500 sider når du kan skrive et resymmé på fire sider? Mitt svar er at noen bøker kan resymeres, mens andre krever like mange sider som originalen – ja, at man skriver dem av – for at man skal gjøre dem rettferdighet. For eksempel er det umulig å parafrasere Lolita: Alle ordene i romanen betyr noe.

 

Borges' påstand er svært platonsk. Men å lese Orbitor er nesten som å lese Claude Simon: Romanen fordrer en sanselig lesemåte, at man gir seg over til strømmen av ord?

Simon er en god sammenligning. Bøkene hans kan ikke summeres og gjenfortelles. Alt som teller hos ham, er det konkrete, det sensuelle, det du kan føle og berøre, i beskrivelsene og på boksiden.

Samtidig er det også i din egen bok en god del oppsummeringer og parafraser av andre deler av romanen? Den har en slags fraktal struktur, der detaljene speiler helheten?

Ja, boken er full av fraktaler. Og kanskje kunne jeg ha gjort boken halvparten så lang. Men det ville ha vært synd å gjøre det. Det finnes ikke en eneste alenestående linje i denne boka, alt er speilinger av speilinger, både av andre romanpartier og av annen litteratur.

 

Du har også skrevet et langdikt, Levantul, publisert i 1990, på 7000 verselinjer, som i stor grad består av slike litterære speilinger?

 

Ja, tanken var å rekonstruere den eldre rumenske litteraturen, og utforske dens repertoar. Ideen kom fra det kapitlet i Ulysses der samtalen mellom doktorer og studenter på fødeavdelingen blir gjengitt i form av pastisjer av den britiske litteraturens ulike historiske trinn. Først snakker de som de eldste krønikene, mens det ender på den tidens Manhattan-slang; underveis har man vært innom Chaucer, Defoe og så videre. Jeg prøvde å gjøre noe lignende med den rumenske litteraturhistorien. Den grunnleggende stilen er fra 1800-tallet, med den rumenske nasjonalromantikkens underlige, høystemte språk. Det rumenske språket var ikke fiksert ennå, så forfatterne hadde store muligheter til å forme sin egen stil. Og innenfor denne rammen rekonstruerte jeg alle de ulike periodene i rumensk poesi: Fra de eldste kirkesangene til nåtidens modernister.

 

Romanias litteraturhistorie er vel ganske ung, omtrent som den norske?

Vi har noen gamle historiske krøniker skrevet av aristokrater på 1400-tallet. Men den virkelige litteraturen begynner ikke før på 1800-tallet, med de romantiske poetene, som faktisk var grekere av opprinnelse. Romania var på den tiden tre stater: Valakia, Moldova og Transilvania, som var delt mellom Østerrike-Ungarn og Det ottomanske imperiet. Men språket var mer eller mindre det samme. De to første statene dannet en tollunion i 1846 og ble samlet som fyrstedømmet Romania i 1859, mens Transilvania ble del av landet etter første verdenskrig. Og i Levantul forsøkte jeg å inkorporere hele denne historien.

 

Det lyder som en tour de force?

Det kan være, men på samme tid er det en fortelling, et eventyr, med pirater og dramatiske hendelser, en historisk roman på vers, en kjærlighetshistorie, en rekke filosofiske betraktninger – alt skulle med. Det er virkelig et barokt verk. Levantul er nok den mest kjente av bøkene mine i Romania, og den eneste som ikke fikk noen negative anmeldelser da den kom ut. Alle kritikerne var positive, også mine verste fiender. Og i dag finnes det de som sier, vel, Cărtărescu, han skrev en gang Levantul, han var god da, men nå har han forfalt fullstendig ...

Hva vil du kalle denne teknikken, hvis man skal unngå sekkebetegnelser som «postmoderne eklektisme»?

Det kan man selvfølgelig diskutere; selv har jeg blant annet kalt det stilistisk synkroni. Du kan gjenbruke historiske stiler og gjøre dem til dine egne. Dette er jo kjetteri i forhold til tanken – så utbredt blant modernistene – om at en skrivemåte kan bli foreldet. For mange modernister var den romantiske stilen som en dampmaskin som hørte hjemme på museum. Postmodernistene skjønte at dette var å begrense litteraturen: Hvorfor ikke bruke alle tilgjengelige stiler?

 

Prosaen din er også preget av denne tanken?

Noen ganger bruker jeg denne gjenbruksteknikken i Orbitor, som i Høyre vinge, der det er et langt kapittel som er skrevet som de rumenske folkeeventyrene. Jeg har også skrevet en barnebok om drager, basert på myter fra Romania og Balkan: I den boka brukte jeg eldre litterære former, og alt var veldig parodisk og humoristisk.

 

Din norske oversetter, Steinar Lone, har omtalt denne barneboka som uoversettelig. Det er vanskelig å gjenkjenne pastisjen om man ikke kjenner originalen?

Kanskje, men samtidig: Hvem kan si at de kjenner originalene Rabelais lagde pastisjer over? Han skrev jo pastisjer hele tiden, og likevel aksepterer vi skrivemåten hans. Ikke bare det, vi ler og vi nyter teksten.

Befatningen din med forfattere som er blitt kalt postmoderne går langt tilbake: Da du gikk på universitetet, var du del av en sirkel av unge forfattere som studerte amerikanske poeter, som New York-skolens Frank O'Hara og John Ashbery?

Det stemmer, og senere har jeg vært på seminarer med romanforfattere som John Barth og William H. Gass. Jeg spesialiserte meg tidlig på postmoderne amerikansk litteratur, og har undervist mye i denne tradisjonen på universitet. Det var en svært innflytelsesrik internasjonal bevegelse på 60- og 70-tallet. Å gå inn i et slikt kraftfelt som en ung forfatter som leter etter måter å skrive på, var enormt stimulerende. I tillegg var det den franske nyromanen og italienere som Calvino. Også i Romania hadde vi noen svært interessante og velorienterte forfattere.

 

Hvor vanskelig var det å få tak i oversettelser av internasjonale forfattere i Romania på denne tiden?

Det var ikke noe problem i det hele tatt. Den rumenske kommunismens praksis i kulturlivet varierte enormt mellom de ulike fasene. Det var tre hovedfaser. Da jeg studerte, på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, var det en åpning av systemet. En stor mengde betydelig internasjonal samtidslitteratur ble oversatt. Den rumenske kommunismen var utvilsomt et totalitært system, men den alvorlige sensuren fant først og fremst sted i 50-årene. På 60- og 70-tallet ble det en oppmykning, og ikke bare av aktverdige årsaker: Det frie kulturlivet ble brukt for propagandaformål overfor Vesten. Man ville vise at man var åpne til sinns og kunne tolerere virkelig kunst og litteratur.

 

Samtidig ble din første roman sensurert?

Sensuren har eksistert i svært mange samfunn. Man har religiøs sensur: Joyce var bannlyst i 20 år i sitt eget hjemland på grunn av den katolske kirken. Så har man ulike former for og grader av politisk sensur. I dag er det bare én sensurinstans, og det er den økonomiske. Markedsmekanismene er en streng sensor. Den rumenske sensuren var relativt mild i lange perioder. I 1982 eksisterte sensuren som institusjon, og mange tjente til livets opphold gjennom den. Men mange av disse var selv forfattere og tok del i det kulturelle livet, og dermed kunne man forhandle med dem. Man kunne diskutere et manus over en kaffekopp. Det var ikke uvanlig å høre ting som: Jeg skjønner at du vil at boken din skal publiseres som et hele. Greit, men husk at jeg må kunne vise at jeg har gjort jobben min. Så hva om du legger til ti sider som du ikke ønsker at skal være med i boka, som jeg kan ta ut? Da kan boka komme ut komplett, og sjefen min vil si at jeg har gjort en god jobb.

 

På 60- og 70-tallet ble det utgitt mange bøker som var mot systemet. Senere, fra -82 til -89, var det annerledes. Ceauşescu fikk nemlig den ideen at han skulle oppheve sensuren. Han sa: Fra nå av er det ikke lenger sensur, men frihet, for kulturen i Romania. Det var da den virkelige sensuren begynte. De profesjonelle sensurinstansene forsvant, og redaktørene i forlagene tok over. De ble en strengere sensurinstans enn den statlige sensuren, av ren frykt. Og ikke bare redaktøren, men også sjefredaktøren følte at han måtte lese boka for å vurdere om den kunne slippes gjennom. Samtidig innførte Ceauşescu et slags Sannhetsministerium, som Orwell ville kalt det: Ministeriet For Sosialistisk Utdanning, som i realiteten besto av et kafkaesk slott av fire vurderingsinstanser, med en allmektig Kamerat på toppen, en Storebror som kontrollerte hele kulturlivet. Så da den første romanen min utkom, hadde den ni stempler på tittelsiden – den var blitt kontrollert av ni ulike instanser.

 

Det tok fire år før romanen din kom ut i fullstendig utgave. Men allerede året etter at den sensurerte boka kom ut, falt Ceauşescu-regimet. Så vidt jeg har fått med meg – romanen finnes ennå bare på rumensk – er dette beskrevet i tredje bind av Orbitor?

Jeg var svært sint da jeg skrev tredje bind. Jeg var forbannet på de som stjal ungdomstiden min. Da revolusjonen fant sted var jeg 33 år gammel; jeg tilbragte den første delen av livet mitt i et fengsel. I tredje bind har jeg skrevet med alt mitt sinne, all min vrede, om det som hendte i kommunistregimet. Men det jeg var mest sint på av alt, var løgnene som omga den rumenske revolusjonen. Det var den første revolusjonen som ble kringkastet på tv, og på mange måter ble den iscenesatt for den vestlige verden. Vi så en helt annen revolusjon på skjermen enn den vi møtte på gatene. Under fasaden av folkelig opprør, fant det sted et coup d'état der neste echelon i partiet tok makten. Det var en stor løgn, en veldig stor løgn, den største løgnen jeg har opplevd. Det finnes de som sier at månelandingen var svindel, at amerikanerne fingerte det hele i et tv-studio. Hvis jeg fant ut at dette stemte, og at Neil Armstrong aldri satte føttene sine på månen, ville jeg ikke ha følt meg like sveket som jeg gjorde da revolusjonen ble kuppet på denne måten.

 

I dag er du politisk kommentator i avisene ved siden av forfattervirksomheten. Men du var ikke politisk aktiv på 70- og 80-tallet?

På 70- og 80-tallet var jeg fortsatt et barn. Dessverre varte min politiske barndom svært lenge. Jeg tenkte bare på å skrive dikt og var aldri interessert i noe annet. Siden jeg ikke kunne reise, drømte jeg heller ikke om å reise. Jeg trodde at den rumenske virkeligheten var den eneste virkeligheten. Et barn som fødes i et fangehull, kan ledes til å tro at alle barn bor i fangehull. Jeg kjente heller ikke til grusomhetene som fant sted rundt meg. For meg var Rilke og Rimbaud mye virkeligere enn Ceauşescus regime. Og det var det samme for de litterære vennene mine: Vi levde ikke i Romania, vi levde i Hesses Kastalien, i litteraturens republikk. Vi levde et undergrunnsliv, vi bodde sammen og besøkte hverandre, vi leste tekster av hverandre og lånte hverandre bøker.

 

Ble noe av dette utgitt?

 

En av de viktigste bøkene fra min generasjon var faktisk en antologi med dikt av meg og tre av mine venner, utgitt da vi var i begynnelsen av tyveårene. Vi var fire stykker og pleide å sammenligne oss med The Beatles.

 

Hvem var du?

Det var det store spørsmålet … Alle ville være Lennon eller McCartney, og ingen ville være Ringo Starr.

 

Jeg ville ha tippet på George Harrison.

Jeg fikk ofte høre at jeg lignet på Harrison: Jeg hadde samme bart som ham. Men favoritten min var Lennon, jeg kan alle sangene hans utenat.

Påvirket rocken også litteraturen? I Nostalgien skriver du om hvordan det var å lytte til importerte vinylplater …

Ja, på 70-tallet påvirket rockekulturen alle ungdommer og alle kunstartene. Phoenix var det største bandet: De er fortsatt de største i Romania. Dette var hippietiden, alle skulle ha langt hår og gikk med altfor trange bukser. Politiet pleide å stoppe folk på gaten og klippe håret deres. De bar med seg saks! De hendte faktisk rett som det var at de klippet opp jentenes miniskjørt.

 

Skriver vennene dine fra den tiden fortsatt bøker?

De fleste av dem sluttet å skrive etter revolusjonen. De hadde tilpasset seg den verden de kjente, og når alt plutselig forandret seg, begynte de å drive med forretninger i stedet. I min generasjon er det svært få aktive forfattere igjen. 80-tallsgenerasjonen hadde kanskje 100 lovende forfattere som jeg fulgte med interesse, men de som fortsatt publiserer kan telles på én hånd. De kunne ikke leve av å skrive, og de som ikke gikk over til forretningslivet, ble journalister, programmerere eller reklamefolk.

 

Du utgir bøkene dine på forlaget Humanitas, som en av svært få skjønnlitterære forfattere?

 

Humanitas publiserer først og fremst bøker innenfor humaniora: Sosiologi, psykologi, filosofi og så videre. Jeg er faktisk den eneste rumenske skjønnlitterære forfatteren deres. Forlaget mitt inntil 1989, som var forlaget for 99% av forfatterne, forsvant under revolusjonen. Alle måtte med ett finne et annet forlag. Jeg lette og lette. Så fikk jeg et brev, fra Gabriel Liiceanu, filosofen som eier Humanitas. Han var svært høflig og hjertelig, og sa at han ville være stolt om han kunne omtale meg som en Humanitas-forfatter. Jeg ble overrasket og smigret, for Liiceanu er en av de viktigste personene i kulturlivet i Romania. Jeg gikk med på forslaget hans, og har utgitt bøkene mine på dette forlaget siden 1992.

 

Hvordan klarte han å sette opp et forlag så raskt?

Det oppsto ikke fra ingenting. Humanitas ble bygget opp over logistikken til Politisk forlag, som blant annet trykket verkene til diktatoren og dokumentene til partiet. Jeg og Liiceanu er gode venner, vi møtes minst en gang per uke. Men han er sta, han har ikke antatt noen av bøkene jeg har anbefalt. Når det gjelder forlaget, er han forretningsmann, utgivelsene skal lønne seg. Som filosof er han Heidegger-disippel, han har oversatt Heideggers og Platons verker til rumensk. I tillegg er han en kjent journalist, som i sin tid skrev en rekke viktige politiske artikler. Men han er omstridt, han har mange fiender. Og siden bøkene mine kommer ut på hans forlag, har jeg de samme fiendene …

I Bokvennen 1/08 har Steinar Lone oversatt et dikt, «Vesten», der du beskriver ditt første utenlandsbesøk?

Jeg var 34, det var i 1990. Jeg hadde aldri reist utenfor landet tidligere. Og plutselig ble jeg katapultert ut i himmelen. Du kan se for deg det sorte hullet Romania, hvor alt var preget av fattigdom og ulykke, folk led og sultet, og plutselig kunne jeg dra på min første utenlandsreise – til New York. Jeg trodde ikke mine egne øyne. I rumenske butikker kunne man ikke kjøpe noen ting. Det var som i Nord-Korea i dag. Folk levde nærmest av bark og røtter. Og så landet jeg i denne byen som jeg trodde at jeg kjente fordi jeg hadde lest litteraturen derfra. Jeg skammet meg. Jeg var sint. Jeg var forvirret. Jeg ville begå selvmord. Plutselig fikk jeg følelsen av at det jeg hadde levd for tidligere, var ingenting, at jeg hadde kastet bort livet mitt. Jeg befant meg mellom to verdener, som en kropp som flyter i en elv mellom de levende og de dødes land. Og dette diktet som jeg skrev ut fra denne forvirrede tilstanden, ble det siste diktet jeg skrev. Da jeg besøkte New York og andre amerikanske byer, gjennom Iowa Citys International Writers' Program, følte jeg meg like ulykkelig som en Kafka-karakter. Og slik har jeg følt meg lenge – omtrent til nå.

 

I et intervju med Sveriges Radio P1 gjort uken etter at Høyre vinge var levert til forlaget, sa du at du var glad for at du avsluttet den, i stedet for at den avsluttet deg. Arbeider du med noen nye prosjekter?

De rumenske kritikerene stilte seg nettopp dette spørsmålet: Finnes det liv etter Orbitor? Og de stilte spørsmålet til meg … Jeg må innrømme at jeg lurte på hva jeg skulle svare. Men heldigvis leser jeg aldri bøkene jeg har skrevet, så det er lettere å se fremover enn bakover. Jeg håper at jeg har lagt Orbitor bak meg og vil være i stand til å avslutte noen andre prosjekter. Jeg elsker å skrive prosa, men aldri igjen skal jeg gjøre noe så halsbrekkende som å skrive en bok på 1500 sider. Jeg har tre kortere romaner på gang – og fremover skal jeg skrive på dem.