Norli Bokhandel i Universitetsgata har fylt et av vinduene med utelukkende Strindberg-bøker, jeg kommer rett fra jobb i en annen bokhandel og har kjøpt med meg Strindbergs Inferno i norsk oversettelse, på vei til Last Train for å lese, i stedet lokker vindusutstillingen meg inn i svensk/dansk-avdelingen hvor de har egen Strindberg-hylle, jeg kommer i snakk med Nina Ryland, som kan fortelle at de skal ha en egen Strindberg-uke i butikken fra 16. til 21. april.

Nina Ryland: Det er i år 100 år siden han døde, og dette blir markert på ulike vis i flere land, mest på scenen kanskje, men også med foredrag og utstillinger, og nå altså der han også hører hjemme, i bokhandelen. Strindberg er en svært moderne forfatter. Det er som om tid er ikke-eksisterende for en som ham. Han snakker like direkte til oss i dag som han gjorde på den tiden han levde. Hans ukonvensjonelle måte å skildre mennesker og miljøer på er like levende!

Han er overalt nå, jeg føler meg nesten lurt og forsøker å bøte på skaden ved å lese enda mer, jeg blir smittet av hans metafysiske hypokondri, ingenting virker tilfeldig lenger, i dette tilfellet er sammenhengen åpenbar, det er Strindberg-år, men kan det forklare at jeg i de neste ukene møter Nina Ryland på gaten hver gang jeg beveger meg ut med en Strindberg-bok i sekken?

Nina Ryland: Mitt forhold til Strindberg er brennhett, og det har det vært i over tredve år. Da jeg hadde lest Giftas-novellene satt jeg likblek tilbake i sofaen og følte meg avkledd til skinnet. Etter det leste jeg noen av brevene hans, det finnes 10.000 bevarte brev, og da ble jeg om mulig enda mer satt ut. Og siden har det bare fortsatt. Det går ikke en uke uten at jeg leser noe av ham eller noe om ham. Liv og diktning går hånd i hånd og det er ikke til å skille. Jeg føler det som om han kommer brasende inn i stua mi, rett opp i sofaen hvor han hvisker direkte inn i mitt øre, bare for meg. Jeg ler meg fillete av ham og jeg lar meg både forføre og opprøre. På samme måte føler jeg at jeg er tilstede i Stockholm, Berlin, Kymmendö, Runmarö, Sveits, København eller Paris, der han var sammen med diverse koner, Heidenstam, sine søsken, sine barn, Carl Larsson, Ola Hansson, Laura Marholm, Bjørnstjerne Bjørnson og Victoria Benedictsson. Han klarer å flytte meg fra Oslo 2012 til et Europa rundt århundreskiftet, og det er ikke det minste merkelig. Den gang da blir her og nå.

Jeg sitter i kjelleren under den norske sjømannskirken i Stockholm, det har vært barnedåp og nå pakker foreldrene opp gavene, jeg er døden nær av kjedsomhet og lister meg stille ut og nedover en korridor og gjennom en dør på gløtt kan jeg skimte en hylle full av bøker. Et skattekammer, jeg finner En dåres forsvarstal av August Strindberg og glemmer tiden. Vi må dra, resten av dagen vokser suget i meg, klokka halv sju holder jeg ikke ut lenger og strener ut på jakt etter en bokhandel som fortsatt holder åpent, det er første påskedag, men dette er Sverige, jeg finner det jeg ville ha i kjelleren på Åhlens fem minutter før senteret stenger og småløper hjem til leiligheten og legger meg til på tjenestepikeværelset og fortsetter å lese, og da jeg kommer tilbake til byen og ned på Norli for å ta bilde forteller Nina meg at Strindberg-uka er oppkalt etter nettopp den boken.

Nina Ryland: Jeg har forsøkt å få inn så mye som mulig om ham på en uke. Fra hans interesse for Swedenborg i Inferno-perioden, til hans forhold til unionen; forholdet mellom ham, Bjørnson og Ibsen; den siste møtte han faktisk aldri. Strindberg som dramatiker, brevskriver og debattant. Han var full av motsetninger: Det han sa i går, kunne han si det motsatte av dagen etter. Den fantastiske humoren hans, hatet, forakten, kjærligheten, sårbarheten, motet, nysgjerrigheten, røntgenblikket! Nå mangler det bare noe om hans forhold til musikk, hans forhold til kunst, hans språkforskning, religionsforskning, Strindberg som gartner, Strindberg som maler, Strindberg som fotograf, som gullmaker, som reiseskribent, som far, ektemann, venn og uvenn, osv. Men det får bli en annen gang. Noe må jo folk finne ut av selv også. Det jeg gleder meg mest over er fokuset vi setter på ham. De fleste tenker gal mann som hatet kvinner, men du store verden, han var så utrolig, utrolig mye mer enn det. Strindberg løper som en slags hovedpulsåre gjennom den nordiske litteraturen og vil fortsette å gjøre det. Han er en mester. Alle feil, mangler, ujevne produksjon, selvopptatthet og biskhet til tross. Og hans totale mangel på respekt for det private og det offentlige.

På det lave stuebordet hjemme hos faren min i Odalen ligger Inferno, jeg har kommet innom på vei hjem fra Sverige, spør om det er jeg som har anbefalt ham den, husker det ikke, men hvorfor ellers skulle akkurat den boken ligge her nå, nei, det ante han ikke, han hadde også vært i Stockholm, dro samme dag som jeg kom, vi unngikk hverandre med noen få minutters margin på togstasjonen, også han hadde også innsett at han aldri hadde lest Strindberg og lånt med seg denne, han hadde tenkt å anbefale den til meg.

Nina Ryland: Han har noe å si til alle, uansett om du er 20 eller 80, fattig eller rik, litteraturviter eller bonde, mann eller kvinne, fra Australia eller Harstad. Uansett; Det är synd om människorna …

 

***

Strindberg-uka på Norli begynner mandag 16. Programmet finner du her.